Rafa's Røde Hær.

I dag reiser jeg til hovedstaden for å se Liverpool knuse VIF. Eller det er ihvertfall det jeg håper på.
Det er en treningskamp - en såkalt 'friendly' - hvis eneste funksjon er oppkjøring til sesongstart i England.
Kampen er utsolgt. Og jeg skal stå sammen med en kjerne av syngende diehard-scousere.

Det er både sosialt og engasjerende å være supporter av et fotball-lag. Medaljens bakside er at når man kler seg i supporterutstyr fungerer det som en form for uniformering. Ikke ulikt russedressen, og det er denne siden av fotballen jeg sliter mest med. Jeg synes det er vakkert når et fullsatt Anfield synger 'you'll never walk alone', ja det er mer enn vakkert. Jeg får gåsehud på ryggen og på armene. Jeg synes klubbens historie er fantastisk.
Men jeg kan ikke la være å føle at når en eller annen dust i Liverpool-drakt oppfører seg kleint så representerer han oss alle. Jeg er ikke et individ lenger. Jeg er en del av Rafa's red army. Det er mange som trives med en slik tilhørighet og jeg har truffet mange hyggelige mennesker igjennom fotballen - noen har blitt mine venner igjennom flere år med opp-og-nedturer på skjermen. Jeg føler at vi har noe sammen. Men det er mange jeg ikke klarer å forholde meg til også, fordi jeg rett og slett ikke LIKER dem. Derfor skyr jeg massemønstringer av typen 'supportertreff' etc.
Det blir for mye. Det blir som å være medlem i Frimurerlosjen, de siste dagers hellige eller Hell's Angels. Men det er bedre enn å være Manchester United - supporter.