Jeg har alltid lest bøker. Helt siden jeg lærte å lese har jeg kjent dragningen mot det drømte. Dører har åpnet seg og jeg har gått ut, latt meg begeistre og irritere. Latt meg underholde. Når sant skal sies har jeg lest mye middelmådig, og enda mere dårlig. I barndommen var det brødrene Hardy, Hjortefot-bøkene og Gyldendahls Gode Guttebøker-serien (GGG). Bøkene var min flukt fra virkeligheten. Som barn syntes jeg virkeligheten var ulidelig kjedelig, jeg var velsignet med to søstre hvor den ene var en frekk liten burugle som hadde tjukke brilleglass og lapp for øyet, og skreik seg til det hun hadde lyst på (unnskyld til deg, Kajsa). Den andre mislikte jeg like sterkt fordi hun alltid fikk meg til å føle meg underlegen, hun trikset og lurte meg og jeg beit på. Hver gang. Dessuten slapp hun å delta i det daglige arbeidet på gården. Unnskyld til deg også, Bergljot. Jeg hadde en bestemt oppfatning av at dette fraværet av søskenkjærlighet var gjensidig. Men jeg leste da altså mine cowboybøk
Kommentarer
Det later til at Nettis tunghørthet er på bedringens vei. Yes sir, it's a fucking miracle! Dette er en av grunnene til at de rare bare har hagefest hvert annet år.
"Norwegian Goth-metal giants Tristania throw down the gauntlet so you can sniff the glove, while they go all medieval on your ass. It's moody, prog-flavored Goth with lots of time spent under a rusty old railroad bridge. Black to the future, y'all." (Link)
"Hvis du ikke passer dine egne saker, så blir jeg opprørt..."
Kim e me? EG har alltid sagt natti til netti i den tro at hun var alene om nettene. Her Netti type?
Netti påstod at 'det va ei jenta så skreig å skreig heilt te klokkå seks om mårånen'.
Det kan jeg overhodet ikke minnes.