Mobiltelefonen

Jeg husker min fars første mobiltelefon.
Året var 1987, og modellen var en Ericsson som bestod av en diger kasse- på størrelse med en stresskoffert, samt en tjukk, krøllete ledning med et røslig telefonrør i enden. Den var montert fast i fars bil, og var nok- på denne tiden å betrakte som et slags statussymbol.
Nesten 20 år har gått, og mobiltelefonen har for lengst blitt allemanns-eie. Selv har jeg vært i besittelse av ulike varianter av vidunderet sammenhengende siden 1996. Runar var den første i min omgangskrets som gikk til anskaffelse av en, og jeg kommer aldri til å glemme fjeset hans den gangen jeg jekket en pils med den. Det var et såkalt 'Kodak moment'.
Innførselen av mobilen gjorde det mulig for oss å være tilgjengelige for hverandre hele tiden. Man kan med rette spørre seg om hvordan vi fikk tak i hverandre før.
Selv synes jeg at det å SNAKKE i telefon(uansett type) er et ork. Jeg har blitt flinkere å svare når jeg blir ringt til, men jeg foretrekker langt på vei SMS-meldingen som kommunikasjonsform. Dette til tross for at forlabben min (les: tommelen) er stor nok til å presse ned alle tastene på min vesle nokia på en gang.
Ikke pianofingre, akkurat. Men SMS-en er liksom en blanding mellom muntlig og skriftlig og muntlig form som passer meg bra- om det går litt tregt. Nå har mor også tatt denne nyvinningen i bruk, og i en alder av 36 år har jeg begynt å motta sms-er fra min gamle mor i gata:'ka du gjer på'?, 'kor du e'?, og 'du trenge kje' ver så hemmelighetsfulle, vel?'. Jeg har langt på vei blitt ti år igjen, under oppsikt av min mor. Jeg svarer henne så ofte jeg kan. Alt er av kjærlighet gjort, skal man vite.
PS:Det kan gå noen dager før det kommer oppdateringer, da jeg skal til Pølzetyskland en tur. For de som skulle lure.