Heroism
Da jeg gikk på videregående leste vi noveller og romaner av Steinbeck og Hemingway og lærte om noe som blir kalt 'the lost generation'. Forfatterne representerte unge menn som var blitt følelsesmessig forkrøplet av sine opplevelser som soldater i første og andre verdenskrig.
Krig har en tendens til å bli glorifisert. Krig er mandig. Krig er nødvendig for å bekjempe urettferdighet og ondskap. Ondskapen har hatt mange navn og ansikter siden da. The Japs, The fuckin nazis, The goddamn communists, the motherfuckin terrorists, the filthy babyeating dictatordevil saddam hjusein. Ju neim it. Bring em on.
Jeg har sett noen episoder av 'The Pacific' - serien som skildrer amerikanske soldater - som deltar i krigshandlingene i Stillehavet under andre verdenskrig. Denne er laget av Steven Spielberg og Tom Hanks, og allerede i den voldsomt pompøse introen med storslagne bilder og ditto hornmusikk aner vi at det skal heltes i fullt monn under den alltid vaiende Amerikanske fanen.
Det kan ikke herske noen tvil om at denne serien er filmmessig bra laget. Og det er ubehagelig, ja noen ganger helt fryktelig å sitte i det blå lyset og se gjenfortellinger av barbariet fra 1940-tallet. Slagmarken skildres i all sin gru med sårede som skriker ut sine smerter og redsler. Avkuttede armer og beinstumper. Det er nesten som om man kan kjenne eimen av blod og drønnet av kanonene.
Det er ikke veldig vanskelig å forestille seg den angsten disse unge mennene i menneskeslaktefabrikken har kjent der og da. Og i bildene som dukket opp igjen i hodene til dem som overlevde.
Det sies at deres døde soldatbrødre ofret livet for vår frihet. Og det argumentet - at det er OSS de drepte og ble drept for er tynt og sprøtt som flatbrød.
Den allierte ondskapen sto neppe noe tilbake for den som ble utvist av den andre siden.
Konsentrasjonsleirene med den systematiske utryddelsen av Sigøynere, russere, motstandsfolk og jøder på den ene siden. Teppebombingen av tyske byer og atombombingen av japan på den andre.
Og det er bare de mest opplagte eksemplene.
Er det noen som tror - som virkelig tror - at de norske soldatenes tilstedeværelse i Afghanistan - er til beste for oss? Det er vel neppe det beste for den jevne Aghfaner heller.
Og soldatene kommer hjem enda mer føkka i hodene sine enn de var da de dro. Og slik går det, dette selvbedraget vårt. Denne anerkjennelsen av våpenbruk i frihetens navn.
Krig har en tendens til å bli glorifisert. Krig er mandig. Krig er nødvendig for å bekjempe urettferdighet og ondskap. Ondskapen har hatt mange navn og ansikter siden da. The Japs, The fuckin nazis, The goddamn communists, the motherfuckin terrorists, the filthy babyeating dictatordevil saddam hjusein. Ju neim it. Bring em on.
Jeg har sett noen episoder av 'The Pacific' - serien som skildrer amerikanske soldater - som deltar i krigshandlingene i Stillehavet under andre verdenskrig. Denne er laget av Steven Spielberg og Tom Hanks, og allerede i den voldsomt pompøse introen med storslagne bilder og ditto hornmusikk aner vi at det skal heltes i fullt monn under den alltid vaiende Amerikanske fanen.
Det kan ikke herske noen tvil om at denne serien er filmmessig bra laget. Og det er ubehagelig, ja noen ganger helt fryktelig å sitte i det blå lyset og se gjenfortellinger av barbariet fra 1940-tallet. Slagmarken skildres i all sin gru med sårede som skriker ut sine smerter og redsler. Avkuttede armer og beinstumper. Det er nesten som om man kan kjenne eimen av blod og drønnet av kanonene.
Det er ikke veldig vanskelig å forestille seg den angsten disse unge mennene i menneskeslaktefabrikken har kjent der og da. Og i bildene som dukket opp igjen i hodene til dem som overlevde.
Det sies at deres døde soldatbrødre ofret livet for vår frihet. Og det argumentet - at det er OSS de drepte og ble drept for er tynt og sprøtt som flatbrød.
Den allierte ondskapen sto neppe noe tilbake for den som ble utvist av den andre siden.
Konsentrasjonsleirene med den systematiske utryddelsen av Sigøynere, russere, motstandsfolk og jøder på den ene siden. Teppebombingen av tyske byer og atombombingen av japan på den andre.
Og det er bare de mest opplagte eksemplene.
Er det noen som tror - som virkelig tror - at de norske soldatenes tilstedeværelse i Afghanistan - er til beste for oss? Det er vel neppe det beste for den jevne Aghfaner heller.
Og soldatene kommer hjem enda mer føkka i hodene sine enn de var da de dro. Og slik går det, dette selvbedraget vårt. Denne anerkjennelsen av våpenbruk i frihetens navn.
Kommentarer
Da den andre verdenskrig var over (en krig som forøvrig generelt er høyt elsket her til lands) og det skulle ryddes miner. Brukte den norske stat tyske krigsfanger til denne jobben. Det er et klart brudd på Geneve konvensjonen.
Etter at et område var blitt ryddet, måtte fangene gå mannegard over slik at evt miner en hadde oversett ble "identifisert". Fangene var mellom 16 og 20 i sntt.
Minnesmerket for de stakkarsene ble selvfølgelig skjendet og fjernet.
Alt dette mens vi retter den blå swix, oljedryppende moralske pekefinger i øst og vest.
Jeg spyr spyr spyr...