De tre kvinnene i mitt liv. Del 1.
Mor
Mor var tidlig i tyveårene da hun fødte meg, og jeg var en feit og blåhvit baby på fem kilo. Jordmora skal ha uttalt at det bare var å sette meg på traktoren med det samme. En av de mange anekdotene fra min tidlige barndom som jeg synes blir mindre morsom for hver gang jeg hører den. Den eneste anekdoten jeg synes er morsom er denne: Mor kalte meg Ødipus i en kortkort periode i barndommen min. For hun syntes det klang så koselig, og at det dessuten lignet bittelitt på det de ga meg.
Hun ble imidlertid gjort oppmerksom på at Ødipus stammer fra Gresk mytologi, og handler om en profeti om en ung gutt som spås at han skal drepe sin far og gifte seg med sin mor. Og gjør begge deler. Da ble det en slutt på DET kallenavnet.
Bergljot var født 16 måneder før meg. Far antydet mer enn én gang at jeg var den minst planlagte av oss alle. Men det får nesten stå for hans regning. Og det har det vel også gjort.
Søstrene mine har hevdet at jeg var mors favoritt i barndommen.
Jeg vet at hun elsket meg betingelsesløst. At jeg i hennes øyne ikke kunne gjøre noe galt. Og jeg gjengjeldte den kjærligheten. Mor var vakker og snill og mild som en sommerdag. Og det er hun ennå.
Far var mer old school i barneoppdragelsen. Rollene deres var ganske definerte, han irettesatte - hun trøstet.
Mor talte alltid min sak. Hun passet på oss, laget mat til oss, kledde oss, og forsøkte å rettlede oss. Og jeg var et følsomt barn, men en forvirret og snikete tenåring. Og ettersom jeg ble eldre, kunne nok mors omsorg oppleves som knugende i en periode av livet hvor jeg prøvde å frigjøre meg fra alt som het konvensjonelle verdier.
Kjære mor: Jeg vet at jeg i løpet av de førtito årene du har vært mammaen min, så har jeg stjålet fra deg og løyet for deg, og kanskje også sagt fæle ting til deg dom jeg ikke har ment. Unnskyld.
Jeg tror det kan være slik i de fleste foreldre/barn-forhold. At man langer ut mot hverandre for å såre. Fordi man har det vondt. Fordi man er bundet til hverandre av usynlige bånd. Fordi man vil den andre skal ha det vondt også. Fordi man føler at man aldri kan bli voksen fort nok. Fordi man aldri kan matche innholdet i denne setningen:* Det var jeg som ga deg livet, det var jeg som skiftet bleiene dine da du var liten.*
Men det var generalisering. Jeg har ikke kranglet så mye med mor. For vi er ikke så veldig konfronterende. Vi er sånne som bærer ting inni oss.
Mors og fars hus var et fint sted å besøke, tror jeg. De var et gjestfritt og underholdende vertskap.Det var han som sto for mesteparten underholdningen, men det var hun som gjorde huset deres til et hjem. De strålte sammen da.
Far ville helst ha mennesker rundt seg hele tiden. Mor er mer som meg. Eller jeg som henne. Følelsesstyrt. Og noen ganger veldig melankolsk. Mor skriver godt. Og synger godt. Og det jeg måtte ha av medfødt musikalsk ballast skyldes nok henne. Hun har i alltid hatt blind tro på meg, og mener nok at jeg er en av verdens største sangere, uansett sjanger. Jeg kjente at jeg ble litt uggen da jeg skrev det siste der.
Kjære mor. Du er fin. Jeg vet at man ikke kan velge sine foreldre. Men om jeg skulle velge en mamma så ville jeg nok uansett valgt deg.
Mor var tidlig i tyveårene da hun fødte meg, og jeg var en feit og blåhvit baby på fem kilo. Jordmora skal ha uttalt at det bare var å sette meg på traktoren med det samme. En av de mange anekdotene fra min tidlige barndom som jeg synes blir mindre morsom for hver gang jeg hører den. Den eneste anekdoten jeg synes er morsom er denne: Mor kalte meg Ødipus i en kortkort periode i barndommen min. For hun syntes det klang så koselig, og at det dessuten lignet bittelitt på det de ga meg.
Hun ble imidlertid gjort oppmerksom på at Ødipus stammer fra Gresk mytologi, og handler om en profeti om en ung gutt som spås at han skal drepe sin far og gifte seg med sin mor. Og gjør begge deler. Da ble det en slutt på DET kallenavnet.
Bergljot var født 16 måneder før meg. Far antydet mer enn én gang at jeg var den minst planlagte av oss alle. Men det får nesten stå for hans regning. Og det har det vel også gjort.
Søstrene mine har hevdet at jeg var mors favoritt i barndommen.
Jeg vet at hun elsket meg betingelsesløst. At jeg i hennes øyne ikke kunne gjøre noe galt. Og jeg gjengjeldte den kjærligheten. Mor var vakker og snill og mild som en sommerdag. Og det er hun ennå.
Far var mer old school i barneoppdragelsen. Rollene deres var ganske definerte, han irettesatte - hun trøstet.
Mor talte alltid min sak. Hun passet på oss, laget mat til oss, kledde oss, og forsøkte å rettlede oss. Og jeg var et følsomt barn, men en forvirret og snikete tenåring. Og ettersom jeg ble eldre, kunne nok mors omsorg oppleves som knugende i en periode av livet hvor jeg prøvde å frigjøre meg fra alt som het konvensjonelle verdier.
Kjære mor: Jeg vet at jeg i løpet av de førtito årene du har vært mammaen min, så har jeg stjålet fra deg og løyet for deg, og kanskje også sagt fæle ting til deg dom jeg ikke har ment. Unnskyld.
Jeg tror det kan være slik i de fleste foreldre/barn-forhold. At man langer ut mot hverandre for å såre. Fordi man har det vondt. Fordi man er bundet til hverandre av usynlige bånd. Fordi man vil den andre skal ha det vondt også. Fordi man føler at man aldri kan bli voksen fort nok. Fordi man aldri kan matche innholdet i denne setningen:* Det var jeg som ga deg livet, det var jeg som skiftet bleiene dine da du var liten.*
Men det var generalisering. Jeg har ikke kranglet så mye med mor. For vi er ikke så veldig konfronterende. Vi er sånne som bærer ting inni oss.
Mors og fars hus var et fint sted å besøke, tror jeg. De var et gjestfritt og underholdende vertskap.Det var han som sto for mesteparten underholdningen, men det var hun som gjorde huset deres til et hjem. De strålte sammen da.
Far ville helst ha mennesker rundt seg hele tiden. Mor er mer som meg. Eller jeg som henne. Følelsesstyrt. Og noen ganger veldig melankolsk. Mor skriver godt. Og synger godt. Og det jeg måtte ha av medfødt musikalsk ballast skyldes nok henne. Hun har i alltid hatt blind tro på meg, og mener nok at jeg er en av verdens største sangere, uansett sjanger. Jeg kjente at jeg ble litt uggen da jeg skrev det siste der.
Kjære mor. Du er fin. Jeg vet at man ikke kan velge sine foreldre. Men om jeg skulle velge en mamma så ville jeg nok uansett valgt deg.
Kommentarer
Inkludert det du sang i Hjelleland revylag (?)- på samfunnshuset ihvertfall - i ungdommen ...
;-)