Den andre navlestrengen
I går besøkte jeg Bergljot.
Da jeg spurte henne hvordan det gikk, fikk jeg følgende oppdatering:
Koss det går? Mja.
Same mannen.
Same ungane.
Same lånet.
En ekstremt usentimental framstilling av hva som foregikk i bobla. Men både B og mor ble granne i målet da de snakket til katten.
I morgen skal det være visning på familiegården. Jeg skal være med, og det er ikke noe jeg gleder meg til.
Men det er et av disse ugjenkallelige tegnene på at livet må gå videre. En kan føle seg gul og blå, til hjertet eksploderer.
Når fars livsverk og farfars livsverk og oldefars livsverk en gang blir solgt, så er det som om navlestrengen vil bli kappet på ny. Og uansett hvor mye jeg har forbannet både plassen og alt arbeidet (som ofte ble opplevd henholdsvis tungt og - meningsløst) så er det en slags kjærlighetssorg jeg sitter med i brystet, det er en klump i halsen. Og jeg vet ikke om det er tanken på at ungene mine aldri skal oppleve lam som danser og spretter seg oppover bakkene i mykt vårlys, eller kjøre traktor, eller kjenne lukta av nyslått gras i slåtten. De skal aldri få træler i hendene etter å ha jobbet i siloen.
Søsknene mine og jeg er siste generasjon lannaser. Med oss dør identiteten og røttene til landbruket. Det er ikke så lett å beskrive.
Kjære far. Unnskyld.
Vi får bare krysse fingrene og håpe at det kommer en kjøper som har noe av din ukuelige arbeidslyst og optimisme i seg.
Da jeg spurte henne hvordan det gikk, fikk jeg følgende oppdatering:
Koss det går? Mja.
Same mannen.
Same ungane.
Same lånet.
En ekstremt usentimental framstilling av hva som foregikk i bobla. Men både B og mor ble granne i målet da de snakket til katten.
I morgen skal det være visning på familiegården. Jeg skal være med, og det er ikke noe jeg gleder meg til.
Men det er et av disse ugjenkallelige tegnene på at livet må gå videre. En kan føle seg gul og blå, til hjertet eksploderer.
Når fars livsverk og farfars livsverk og oldefars livsverk en gang blir solgt, så er det som om navlestrengen vil bli kappet på ny. Og uansett hvor mye jeg har forbannet både plassen og alt arbeidet (som ofte ble opplevd henholdsvis tungt og - meningsløst) så er det en slags kjærlighetssorg jeg sitter med i brystet, det er en klump i halsen. Og jeg vet ikke om det er tanken på at ungene mine aldri skal oppleve lam som danser og spretter seg oppover bakkene i mykt vårlys, eller kjøre traktor, eller kjenne lukta av nyslått gras i slåtten. De skal aldri få træler i hendene etter å ha jobbet i siloen.
Søsknene mine og jeg er siste generasjon lannaser. Med oss dør identiteten og røttene til landbruket. Det er ikke så lett å beskrive.
Kjære far. Unnskyld.
Vi får bare krysse fingrene og håpe at det kommer en kjøper som har noe av din ukuelige arbeidslyst og optimisme i seg.
Kommentarer