Tingene mine
Det var sommeren 1996.
Ingen plass er grønnere en Randøy på denne tiden av året.
Kyr subba lykkelige rundt ute på beitene og tygde drøv, med brune, steine blikk.
Fluer surra i vinduene.
Det var et annet liv.
Jeg vet ikke om jeg var lykkeligere da enn nå. Jeg vet bare at jeg var yngre, og at foreldrene mine fortsatt levde, og at jeg tenkte at det alltid kom til å være sånn.
Det var selvsagt en naiv ting å tro, men naiviteten er ungdommens privilegium.
Og det var vel noe som var i endring denne dagen på slutten av Juli, Fredag eller hva det var. Kanskje det bare var sommeren som var på hell.
Lillesøster Frekkesen skulle flytte på hybel i Trondheim og hadde pakka sakene sine i pappesker. Det var undertegnede som hadde fått ansvaret for transporten, fars røde Mitsubishi pickup sto klar utenfor huset. I den første esken lå det en lapp med følgende formaning fra lillesøster: VÆR FORSIKTIG MED TINGENE MINE.
Jeg kikka oppi. Noen tallerker, et par gryter og..hva var det glassene var pakka inn i? Det ene ligna veldig på The Doors- t-skjorta mi, og riktignok : det var det, og ytterligere undersøkelser viste at tilsammen 4 av rockeskjortene mine var brukt som emballasje med destinasjon Trondheim.
Mangfoldige nabokrangler i midtre og indre Ryfylke underbygger at den private eiendomsretten står sterkt. Mange vil si at den er en del av det fundamentet som holder regionen oppe (om enn ikke sammen).
Definisjonen på Mine ting og dine ting henger som regel sammen med hvem som har ervervet seg dem i utgangspunktet.
Jeg var ikke så nøye på det, egentlig. Det var ikke stort som var hellig for meg, utenom platene mine, skinnjakken og rockeskjortene.
Det var ikke sånn at Frekkesen ikke visste dette. Saken var at hun ikke brydde seg. Og at hun trodde hun kunne slippe unna med det.
Jeg lagde selvsagt et helvetes leven, kjørte krenkekortet, sladra til mor, og omtalte min lillesøster I særdeles lite positive ordelag.
Jeg tok tilbake klærne mine, og slengte eskene inn i pickupen så det singla i glass.
Til selskap på den drøyt 80 mil lange bilturen skulle jeg ha en rufsete liten kattunge. Vi hadde fått gitt bort de to andre.
Ingen plass er grønnere en Randøy på denne tiden av året.
Kyr subba lykkelige rundt ute på beitene og tygde drøv, med brune, steine blikk.
Fluer surra i vinduene.
Det var et annet liv.
Jeg vet ikke om jeg var lykkeligere da enn nå. Jeg vet bare at jeg var yngre, og at foreldrene mine fortsatt levde, og at jeg tenkte at det alltid kom til å være sånn.
Det var selvsagt en naiv ting å tro, men naiviteten er ungdommens privilegium.
Og det var vel noe som var i endring denne dagen på slutten av Juli, Fredag eller hva det var. Kanskje det bare var sommeren som var på hell.
Lillesøster Frekkesen skulle flytte på hybel i Trondheim og hadde pakka sakene sine i pappesker. Det var undertegnede som hadde fått ansvaret for transporten, fars røde Mitsubishi pickup sto klar utenfor huset. I den første esken lå det en lapp med følgende formaning fra lillesøster: VÆR FORSIKTIG MED TINGENE MINE.
Jeg kikka oppi. Noen tallerker, et par gryter og..hva var det glassene var pakka inn i? Det ene ligna veldig på The Doors- t-skjorta mi, og riktignok : det var det, og ytterligere undersøkelser viste at tilsammen 4 av rockeskjortene mine var brukt som emballasje med destinasjon Trondheim.
Mangfoldige nabokrangler i midtre og indre Ryfylke underbygger at den private eiendomsretten står sterkt. Mange vil si at den er en del av det fundamentet som holder regionen oppe (om enn ikke sammen).
Definisjonen på Mine ting og dine ting henger som regel sammen med hvem som har ervervet seg dem i utgangspunktet.
Jeg var ikke så nøye på det, egentlig. Det var ikke stort som var hellig for meg, utenom platene mine, skinnjakken og rockeskjortene.
Det var ikke sånn at Frekkesen ikke visste dette. Saken var at hun ikke brydde seg. Og at hun trodde hun kunne slippe unna med det.
Jeg lagde selvsagt et helvetes leven, kjørte krenkekortet, sladra til mor, og omtalte min lillesøster I særdeles lite positive ordelag.
Jeg tok tilbake klærne mine, og slengte eskene inn i pickupen så det singla i glass.
Til selskap på den drøyt 80 mil lange bilturen skulle jeg ha en rufsete liten kattunge. Vi hadde fått gitt bort de to andre.
Kommentarer