Vi reiser alene
Det er mange måter å kjøre bil på. Min venn Magnus fremførte ved flere anledninger noen aldeles storartede parodier på kjente og ukjente Årdalsbuer i sin hvite Audi. Han krøka seg sammen over rattet, og med enorm innlevelse etterapet han alt fra ansiktsuttrykk til sittestilling, til måten de holdt i rattet, til måten de girte på. Det var aldri kjedelig å sitte på med Magnus, han var alltid full av historier, anekdoter og observasjoner.
Vi kræsja faktisk to ganger. En gang med en annen bil, og en med et gravid rådyr.
Det var verst med rådyret, det lå i deler over halve Valheim etterpå, to små foster, som lyserøde, fullstendig inntakte dukker, morens avrevne bein, hodet i en blodig pøl i grøfta. Nok.
Kattungen som var blitt min reisekompis peip tynt oppi eska si, og syntes nok ikke at jeg var noe særlig underholdende. Jeg røykte rullings og snudde kassetten, andre sida av Harvest, jeg tromma på rattet, kjørte nok litt fortere enn man egentlig bør, bruste liksom litt med fjærene, kjente på friheten. Luft i krøllene og solvarm asfalt under hjulene. Allerede før Kleppakrossen lå katten i fanget mitt. Den skulle vise seg å bli en av de bedre reisekompisene jeg hadde hatt. Har hatt.
Ikke klaga den på farten eller på at den var kvalm, ikke var musikken verken feil eller for høy. Den klamra seg ikke til håndtaket på passasjersiden mens den vrengte med øynene og laga blåselyder med munnen heller.
Den krølla seg bare sammen i fanget mitt, og der lå den og mol.
Jeg stilte meg i bilkøen på Hjelmeland, bak bobiler og hyttefolk. Kjørte om bord på ferja. Betalte billettøren og ble sittende bak rattet under overfarten.
På Nesvik-siden kosta jeg forbi de fleste bobilene allerede i det jeg kjørte av ferja, mens jeg mumla Auf Wiedersehen og Eddie Vedder sang Even flow så intenst som bare han kunne det.
Vi kræsja faktisk to ganger. En gang med en annen bil, og en med et gravid rådyr.
Det var verst med rådyret, det lå i deler over halve Valheim etterpå, to små foster, som lyserøde, fullstendig inntakte dukker, morens avrevne bein, hodet i en blodig pøl i grøfta. Nok.
Kattungen som var blitt min reisekompis peip tynt oppi eska si, og syntes nok ikke at jeg var noe særlig underholdende. Jeg røykte rullings og snudde kassetten, andre sida av Harvest, jeg tromma på rattet, kjørte nok litt fortere enn man egentlig bør, bruste liksom litt med fjærene, kjente på friheten. Luft i krøllene og solvarm asfalt under hjulene. Allerede før Kleppakrossen lå katten i fanget mitt. Den skulle vise seg å bli en av de bedre reisekompisene jeg hadde hatt. Har hatt.
Ikke klaga den på farten eller på at den var kvalm, ikke var musikken verken feil eller for høy. Den klamra seg ikke til håndtaket på passasjersiden mens den vrengte med øynene og laga blåselyder med munnen heller.
Den krølla seg bare sammen i fanget mitt, og der lå den og mol.
Jeg stilte meg i bilkøen på Hjelmeland, bak bobiler og hyttefolk. Kjørte om bord på ferja. Betalte billettøren og ble sittende bak rattet under overfarten.
På Nesvik-siden kosta jeg forbi de fleste bobilene allerede i det jeg kjørte av ferja, mens jeg mumla Auf Wiedersehen og Eddie Vedder sang Even flow så intenst som bare han kunne det.
Kommentarer