Noe nytt og fint

Det er vel sånn at noen er mer glad i å utfordre seg selv enn andre. Noen liker å lære, og gjøre nye ting, og presse seg selv.
Noen gjør ikke det. Jeg gjør ikke det. Ikke spesielt.
Hvis veien vi går på er livet, og vi kikker bak oss, så har likevel de fleste av oss på noen tidspunkt håndtert ting som har krevd mer styrke enn vi kanskje trodde vi hadde.
Jeg ser for meg art slike bragder står langs veien som stabbesteiner, eller små varder som markører på overstegne hinder.
For meg har 2016 vært et slikt år, hvor jeg har gjort noen ting som jeg ikke trodde jeg kom til å gjøre.
Den mest opplagte tingen er kanskje 17.Mai-talen på Hjelmeland i vår.
Det var en del gruing på forhånd, selv om jeg sto inne for innholdet. Det var fint å ha Trønderdegosen med seg da.
Sist uke vitna jeg i tingretten, og det var betydelig mer krevende. Jeg grudde meg i flere uker. Sov dårlig på nettene, men tvang meg igjennom med skjelvende røst og forlot bygningen - 10 kilo lettere enn da jeg kom dit, og på en måte galvanisert - 'ingen opptreden kan være mer krevende' - tenkte jeg
I vår meldte jeg meg på et arrangement i regi av Litteraturuka på Cafè Sting i Stavanger.
Sånn sett var det en utfordring jeg selv hadde oppsøkt.
Jeg hadde meldt meg på fordi jeg hadde lyst, og fordi jeg følte at jeg hadde noe å komme med.
Det var tre bloggposter fra All Inclusive-turen vår til Mallorca som dannet grunnlaget for teksten.


Terskelen for påmelding for dette arrangementet var at man hadde lyst til å lese - det var ingen sensur eller forhåndsvurdering av kvalitet fra komiteen sin side - noe som kanskje kan anses som dristig - men også befriende. Det ligger en sånn 'du er god nok for oss hvis du sier du er det' som ligger i bunnen, og publikummet på Cafè Sting er det beste jeg vet om.
Kjemisk fritt for det lallende fyllevrøvlet man ofte opplever når man synger med et band.


Jeg kom dit klokka 7, og ble etter hvert møtt av Vallestad og rundt 10 andre som skulle lese. Jeg hilste på noen av dem, men jeg er ofte ukomfortabel i sånne settinger der jeg er nødt til å snakke om meg selv. Det er som om jeg ikke klarer å finne ord som framstiller det jeg skriver på en fordelaktig måte. Jeg er en elendig selger. Men det er ikke folks feil. De var åpne og fine - og bedre i small-talk enn meg.
Til min store glede var det mange av 'mine' folk blant publikum. Jeg blir så glad av sånt.
Det at de gled så naturlig inn blant resten av Sting-publikummet - som om de aldri skulle ha gjort noe annet enn å sitte og lytte oppmerksomt til folk som leste greiene sine - la ytterligere feelgood til opplevelsen. Den som ødela mest var faktisk undertegnede, for jeg hadde en fæl hoste, og selv om jeg satte meg helt bakerst så var det nok et distraksjonsmoment for dem rundt meg.
Dessuten var det et usikkerhetsmoment i forhold til min egen framføring. Et annet usikkerhetsmoment var at jeg hadde printa teksten i litt for liten skrift, slik at jeg måtte holde arkene 40-50 centimeter fra øynene. I verste fall kunne jeg ende opp i ei sammenhengende hostekule ned i disse arkene.
Jeg lot meg ikke plage så mye av det, men da det ble min tur klarte jeg ikke å løfte blikket. Jeg krøp liksom ned i teksten, og fikk ikke noe dreis på det før det hadde gått et minutt eller så. Det at skriften var såpass liten bidro også til at jeg ikke tok sjansen på å løfte blikket så mye som jeg burde - av frykt for å miste drivet.
Responsen var bra - folk lo flere ganger underveis, og mitt innslag var kanskje kveldens letteste  eller mest folkelige.
Det var fint å være ferdig også, å sette seg ned med venner og gjenoppta hostinga, og høre de siste dikterne lese tekstene sine, og være en del av det som lytta og prøvde å forstå.
Og noe klang veldig fint i meg, og noe var litt pussig, og noe var vakkert, og noe var trist.
Men alt i alt var det en veldig unik kveld.
Helt forskjellig fra alt annet jeg pleier å gjøre på en Mandags kveld.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta