Kodak Moment
Dette er Trønderdegosens anekdote fra barneskolen på hjelleland, en gang tidlig på åttitallet.
Elevene skulle spille i en juleopsetning som var uten Jesusbarnet og Josef og Maria og eselet og sauene og englene og alt det der.
Ikke vet jeg hvilken.
Det var èn av de aspirerende skuespillerne som hadde en replikk som var sentral for hele stykket. Den lød som følgende:
NEI HUFF! DER GJEKK KULA I KNAS! JA, SLIK KAN DET GÅ MED GLITTER OG STAS!
Og så skulle han miste en juletrekule, som skulle knuse foran føttene hans.
Dagen opprant da stykket skulle vises for en samlet skole, og med foreldre også, og kanskje det var det siste som skulle skje før den alltid like etterlengtede juleferien skulle være et faktum.
Jef ser vel for meg at det var nerver på scenen og i kulissene, og at det humpet og gikk litt i teksten, men at publikum var velvillig innstilt.
Da de var kommet til nøkkelreplikken, mistet skuespilleren pyntekula i gulvet.
Problemet var at kula slett ikke gikk i knas, og det var jernteppe på scenen og ja, alle som har stått på en scene vat hvor pinlig det kan være å ha alle øyne rettet mot seg, og hvor forferdelig seint tida kan gå.
Det hele endte med at stykkets regissør og lærer strenet opp på scenen og TRAMPET kula i stykker foran et måpende publikum.
Nei, huff! DER gjekk kula i knas! Ja slik kan det gå med glitter og stas!
Elevene skulle spille i en juleopsetning som var uten Jesusbarnet og Josef og Maria og eselet og sauene og englene og alt det der.
Ikke vet jeg hvilken.
Det var èn av de aspirerende skuespillerne som hadde en replikk som var sentral for hele stykket. Den lød som følgende:
NEI HUFF! DER GJEKK KULA I KNAS! JA, SLIK KAN DET GÅ MED GLITTER OG STAS!
Og så skulle han miste en juletrekule, som skulle knuse foran føttene hans.
Dagen opprant da stykket skulle vises for en samlet skole, og med foreldre også, og kanskje det var det siste som skulle skje før den alltid like etterlengtede juleferien skulle være et faktum.
Jef ser vel for meg at det var nerver på scenen og i kulissene, og at det humpet og gikk litt i teksten, men at publikum var velvillig innstilt.
Da de var kommet til nøkkelreplikken, mistet skuespilleren pyntekula i gulvet.
Problemet var at kula slett ikke gikk i knas, og det var jernteppe på scenen og ja, alle som har stått på en scene vat hvor pinlig det kan være å ha alle øyne rettet mot seg, og hvor forferdelig seint tida kan gå.
Det hele endte med at stykkets regissør og lærer strenet opp på scenen og TRAMPET kula i stykker foran et måpende publikum.
Nei, huff! DER gjekk kula i knas! Ja slik kan det gå med glitter og stas!
Kommentarer