Varsamt jamne ut vegen din
Da jeg var seks fikk jeg en speiderkniv av far. Jeg elsket den lille blanke kniven med det røde plastskaftet og den lysebrune slira.
Den gjorde meg glad. Og fikk meg til å føle meg tøff.
Nå skal det riktignok understrekes at jeg verken var glad eller tøff da jeg ved et uhell kjørte kniven igjennom slira og inn i den kjøttfulle delen av venstre lår. Jeg skreik som en gris og blødde som en også.
Man hadde ikke helikopterforeldre på syttitallet.
Man hadde ikke curlingforeldre heller.
Selvsagt hadde man ikke det.
Debatten raser nå om hvorvidt dagens foreldregenerasjon skjermer barna sine for mye fra den fysisk smerten og de faremomentene som livet byr på.
Frontene er harde, og som vanlig står jeg og skrever med en fot i hver leir, og synes grensene mellom beskyttelse og overbeskyttelse er vanskelige å se.
Jeg gjør store anstrengelser for at barna mine ikke skal utsettes for ubehag eller fare. Ikke på innsiden. Og ikke på utsiden.
Men neppe mer enn de fleste foreldre.Jeg kler dem slik at de ikke skal fryse, jeg passer på at de får i seg mest mulig mat, jeg tar på dem hjelmen hvis de skal ut med sparkesyklene.
For jeg vil ikke at de skal fryse, sulte eller skamslå seg.
Vi har bakovervendte bilstoler, selv om minst den ene spyr hvis vi kjører turer på mer enn fem mil på de 'afrikalignende' vestlandske veiene.
Jeg tror ikke at forrige foreldregenerasjon underbeskyttet oss med vilje. Jeg tror ikke de visste bedre. Jeg tror ikke de hadde kunnskapen. De var bare glade for at krigen var over.
Men man kan ikke verne ungene fra selve livet.
Det å pådra seg noen skrubbsår, få seg noen vinger, snuble rundt litt, det er livet, og det er greit, og det er noe man lærer seg mens man går. Man lærer seg at sår kan gro. At foreldre vil gjøre feil.
Alle foreldre er uunngåelig og uomtvistelig dømt til å skuffe sine barn. Og det er greit. Det er stort sett greit. Man kan elske ungene sine i skinn og sinn, og knipe øynene sammen. Og gjøre så godt man kan.
Og håpe på at det er nok.
Den gjorde meg glad. Og fikk meg til å føle meg tøff.
Nå skal det riktignok understrekes at jeg verken var glad eller tøff da jeg ved et uhell kjørte kniven igjennom slira og inn i den kjøttfulle delen av venstre lår. Jeg skreik som en gris og blødde som en også.
Man hadde ikke helikopterforeldre på syttitallet.
Man hadde ikke curlingforeldre heller.
Selvsagt hadde man ikke det.
Debatten raser nå om hvorvidt dagens foreldregenerasjon skjermer barna sine for mye fra den fysisk smerten og de faremomentene som livet byr på.
Frontene er harde, og som vanlig står jeg og skrever med en fot i hver leir, og synes grensene mellom beskyttelse og overbeskyttelse er vanskelige å se.
Jeg gjør store anstrengelser for at barna mine ikke skal utsettes for ubehag eller fare. Ikke på innsiden. Og ikke på utsiden.
Men neppe mer enn de fleste foreldre.Jeg kler dem slik at de ikke skal fryse, jeg passer på at de får i seg mest mulig mat, jeg tar på dem hjelmen hvis de skal ut med sparkesyklene.
For jeg vil ikke at de skal fryse, sulte eller skamslå seg.
Vi har bakovervendte bilstoler, selv om minst den ene spyr hvis vi kjører turer på mer enn fem mil på de 'afrikalignende' vestlandske veiene.
Jeg tror ikke at forrige foreldregenerasjon underbeskyttet oss med vilje. Jeg tror ikke de visste bedre. Jeg tror ikke de hadde kunnskapen. De var bare glade for at krigen var over.
Men man kan ikke verne ungene fra selve livet.
Det å pådra seg noen skrubbsår, få seg noen vinger, snuble rundt litt, det er livet, og det er greit, og det er noe man lærer seg mens man går. Man lærer seg at sår kan gro. At foreldre vil gjøre feil.
Alle foreldre er uunngåelig og uomtvistelig dømt til å skuffe sine barn. Og det er greit. Det er stort sett greit. Man kan elske ungene sine i skinn og sinn, og knipe øynene sammen. Og gjøre så godt man kan.
Og håpe på at det er nok.
Kommentarer