Trafikk og musikk. Og panikk.
Som 16-åring kjøpte jeg moped.
Det var en helt ny, rød Tempo Tiger og den ble levert ved Radøy-brua med godsruta og jeg ble kjørt dit av Jostein og så skulle jeg kjøre den hjem.
Problemet var at jeg aldri hadde kjørt moped før - jeg var under gjenomsnitts motorinteressert - og jeg forsto ingenting av bensinkrane, chickstart, giring, etc.
På den tiden var det ikke nødvendig å kunne kjøre for å kunne kjøre. Det holdt å ha fylt 16 år. Jeg visste ikke hva som var kløtsj og hva som var håndbrems, og i det hele var det grovt uansvarlig av meg å vingle de fem kilometrene hjem på mitt nyervervede kjøretøy.
Det gjorde jeg likevel og etterhvert ble jeg ganske habil på den tekniske håndteringen.
Foreldrene mine var også fornøyde med at jeg hadde fått kjøretøy, for da slapp de å kjøre - og ikke minst hente - sønnen sin hver gang han var ute på noe.
I etterpåklokskapens lys så burde de nok ha gjort det likevel. For kombinasjonen 'lesk'/mopedkjøring forekom relativt hyppig og selv om det stort sett gikk ganske bra, så var det èn gang jeg husker at jeg trynte i noe løsgrus oppå asfalten. Og jeg skrapte det ene kneet til blods igjennom de lysegønne Poco Loco - buksene mine. Men synet av billys som minnet mistenkelig om min onkel Sjell's gjorde at jeg kastet både mopeden og meg selv inn i en busk ved veien for å unngå ubehagelige spørsmål.
Dagen etter nektet jeg blankt for å ha konsumert alkohol. Jeg løy så jeg trodde det selv.
Året etter flyttet jeg til byen for å gå på gymnas. Med på lasset var mopeden. Og jeg kunne ikke skiltene og jeg kjørte feil vei i enveiskjøringer og ignorerte gjennomkjøring forbudt-skilter og var på mange måter en fare for meg selv og mine omgivelser.
En kamikaze-mopedist fra bygda. Med hockeyhår, ballgenser og 501- bukser.
Jeg kjenner at jeg håper at mine to barn blir mer fornuftige enn sin far når tenårene skyller inn over dem.
Det var en helt ny, rød Tempo Tiger og den ble levert ved Radøy-brua med godsruta og jeg ble kjørt dit av Jostein og så skulle jeg kjøre den hjem.
Problemet var at jeg aldri hadde kjørt moped før - jeg var under gjenomsnitts motorinteressert - og jeg forsto ingenting av bensinkrane, chickstart, giring, etc.
På den tiden var det ikke nødvendig å kunne kjøre for å kunne kjøre. Det holdt å ha fylt 16 år. Jeg visste ikke hva som var kløtsj og hva som var håndbrems, og i det hele var det grovt uansvarlig av meg å vingle de fem kilometrene hjem på mitt nyervervede kjøretøy.
Det gjorde jeg likevel og etterhvert ble jeg ganske habil på den tekniske håndteringen.
Foreldrene mine var også fornøyde med at jeg hadde fått kjøretøy, for da slapp de å kjøre - og ikke minst hente - sønnen sin hver gang han var ute på noe.
I etterpåklokskapens lys så burde de nok ha gjort det likevel. For kombinasjonen 'lesk'/mopedkjøring forekom relativt hyppig og selv om det stort sett gikk ganske bra, så var det èn gang jeg husker at jeg trynte i noe løsgrus oppå asfalten. Og jeg skrapte det ene kneet til blods igjennom de lysegønne Poco Loco - buksene mine. Men synet av billys som minnet mistenkelig om min onkel Sjell's gjorde at jeg kastet både mopeden og meg selv inn i en busk ved veien for å unngå ubehagelige spørsmål.
Dagen etter nektet jeg blankt for å ha konsumert alkohol. Jeg løy så jeg trodde det selv.
Året etter flyttet jeg til byen for å gå på gymnas. Med på lasset var mopeden. Og jeg kunne ikke skiltene og jeg kjørte feil vei i enveiskjøringer og ignorerte gjennomkjøring forbudt-skilter og var på mange måter en fare for meg selv og mine omgivelser.
En kamikaze-mopedist fra bygda. Med hockeyhår, ballgenser og 501- bukser.
Jeg kjenner at jeg håper at mine to barn blir mer fornuftige enn sin far når tenårene skyller inn over dem.
Kommentarer