Det som e i slanjen
Min søster Bergljot sier hun er en hamster. Det er ikke jeg. Jeg er ikke så glad i ting, og særlig ikke hvis de ikke fyller en praktisk funksjon for å gjøre mitt - ikke altfor kompliserte liv - enklere.
I vår slekt er det ikke så mange rikinger og det kan det være så mangslags grunner til. Det er ihvertfall et slags bevis på at vi ikke har sneket og snusket og spinket og spart så mye.
Det er jeg igrunnen godt fornøyd med. Når alt dette er sagt, så må det også sies at det finnes unntak.
Fars gamle Onkel døde nylig. Han var barnløs og i mange år drev han en butikk på en kai på min barndoms grønne øy.
Han var kjent for å være veldig nøysom (akkurat HVOR nøysom har jeg et brukbart eksempel på her) - han levde av å selge bensin, is, øl og aviser til båtfolket om sommeren. Han hadde en slik manuell pumpe til bensinen. Den hang på garasjeveggen hans og besto av en todelt glass-sylinder hvor hver del rommet fem liter. På midten var det et håndtak av tre som han beveget frem og tilbake for å pumpe bensinen opp i glasset og ut av et tohundrelitersfat. Etter at han hadde pumpet opp til 5-litersstreken på den ene siden åpnet han en ventil i bunnen og ut igjennom en gummislange rant den rødlige væsken - oppi mopeden eller påhengs-tanken. Og så kunne han fylle den andre sylinderen imens. Hvis man skulle ha mer enn fem liter, da.
Jeg pleide å kjøpe bensin til påhengsmotoren hos Olle. Det var en hel seremoni - som beskrevet over. En gang etter å ha fylt femten liter i den røde metalltanken - tappet ut fra glasspumpa på veggen tre ganger - trodde jeg at jeg hadde fått den bensinen jeg skulle ha og var klar til å begi meg ut på den blå fjorden.
Da jeg gjorde mine til å fjerne slangen med metallmunnstykket fra tanken fikk Olle et stresset uttrykk. Han smattet på gulltanna (noe han hadde for vane å gjøre) og pekte på den lille knekken i slangen hvor det hadde samlet seg en bitteliten skvett bensin, han kikket på meg med et spørrende blikk og spurte: SKA DU KJE HA DET SOM E I SLANJEN? Jeg trakk på skuldrene og han løftet forsiktig på bensinslangen slik at de siste dråpene rant oppi tanken. Så blunket han til meg og sa: DER VA BENSIN FOR HONDRE METER. Og så smattet han igjen.
Jeg har ofte tenkt på denne episoden og jeg kjenner at jeg godt kunne tenkt meg å fylle bensin hos Olle på kaien igjen. Og så kunne han stått der og fylt bensin og smattet på gulltanna med de grå terylénsbuksene trukket godt oppunder armene på den runde kroppen og holdt på plass av bukseseler.
Og så kunne jeg sett på og passet på å få med meg skvetten i slanjen.
Og så kunne jeg dratt på sjøen.
I vår slekt er det ikke så mange rikinger og det kan det være så mangslags grunner til. Det er ihvertfall et slags bevis på at vi ikke har sneket og snusket og spinket og spart så mye.
Det er jeg igrunnen godt fornøyd med. Når alt dette er sagt, så må det også sies at det finnes unntak.
Fars gamle Onkel døde nylig. Han var barnløs og i mange år drev han en butikk på en kai på min barndoms grønne øy.
Han var kjent for å være veldig nøysom (akkurat HVOR nøysom har jeg et brukbart eksempel på her) - han levde av å selge bensin, is, øl og aviser til båtfolket om sommeren. Han hadde en slik manuell pumpe til bensinen. Den hang på garasjeveggen hans og besto av en todelt glass-sylinder hvor hver del rommet fem liter. På midten var det et håndtak av tre som han beveget frem og tilbake for å pumpe bensinen opp i glasset og ut av et tohundrelitersfat. Etter at han hadde pumpet opp til 5-litersstreken på den ene siden åpnet han en ventil i bunnen og ut igjennom en gummislange rant den rødlige væsken - oppi mopeden eller påhengs-tanken. Og så kunne han fylle den andre sylinderen imens. Hvis man skulle ha mer enn fem liter, da.
Jeg pleide å kjøpe bensin til påhengsmotoren hos Olle. Det var en hel seremoni - som beskrevet over. En gang etter å ha fylt femten liter i den røde metalltanken - tappet ut fra glasspumpa på veggen tre ganger - trodde jeg at jeg hadde fått den bensinen jeg skulle ha og var klar til å begi meg ut på den blå fjorden.
Da jeg gjorde mine til å fjerne slangen med metallmunnstykket fra tanken fikk Olle et stresset uttrykk. Han smattet på gulltanna (noe han hadde for vane å gjøre) og pekte på den lille knekken i slangen hvor det hadde samlet seg en bitteliten skvett bensin, han kikket på meg med et spørrende blikk og spurte: SKA DU KJE HA DET SOM E I SLANJEN? Jeg trakk på skuldrene og han løftet forsiktig på bensinslangen slik at de siste dråpene rant oppi tanken. Så blunket han til meg og sa: DER VA BENSIN FOR HONDRE METER. Og så smattet han igjen.
Jeg har ofte tenkt på denne episoden og jeg kjenner at jeg godt kunne tenkt meg å fylle bensin hos Olle på kaien igjen. Og så kunne han stått der og fylt bensin og smattet på gulltanna med de grå terylénsbuksene trukket godt oppunder armene på den runde kroppen og holdt på plass av bukseseler.
Og så kunne jeg sett på og passet på å få med meg skvetten i slanjen.
Og så kunne jeg dratt på sjøen.
Kommentarer