exit music
Etterhvert som man blir eldre må man gjøre flere og flere voksenting.
Noen er ganske kjekke: Puling, røyking, bilkjøring, drikking foreksempel.
Noen er derimot ikke SÅ kjekke. Tenke sjæl, betale regninger, lukeparkere, pusse opp, ta ansvar for ting, og være representativ i forskjellige familiesammenhenger.
Begravelser er vanskelig synes jeg. Vi liker ikke å bli minnet om døden. Vi tror vi er usårbare. Vi og de rundt oss. Men innimellom kommer det et svingslag i solar plexus og minner oss på at etter den siste svingen slutter veien.
Hovedårsaken til at jeg misliker kirka er ikke selve begravelsene - snarere det faktum at - jeg er hedning. Og det er jo ikke kirka sin feil, eller vent jo kanskje litt.
Den første begravelsen jeg deltok i var farfars. Jeg var vel omtrent åtte eller ni år og jeg husker lite. Mest en masse alvorlige mennesker på en liten, stusselig gravplass og det var så alvorlig at jeg ikke helt forsto. Det var så alvorlig at jeg husker at jeg sleit med å holde meg fra å fnise. Jeg husker at Farmors ansikt var oppløst i tårer. Det er den eneste gangen jeg har sett henne gråte.
Jeg synes det burde være en slags aldersgrense for begravelser.
Det er så mye alvor at det nesten er for tungt å bære. Det er så mye alvor at det er befriende å gråte. Den sørgmodige klangen i orgelet. Folk som snufser. Den blomsterpyntede båra ved foten av alteret.
Prestens tale er som regel det som er minst gripende. Men når kista blir båret ut og jordpåkastet og 'så ta da mine hender' lyder. Da er det gripende og sterkt og reint. Før kista blir senket ned i det gapende svarte hullet i bakken. Og så er det kanskje kondolerer og ta folk i hånda med blikket nedslått.
En gang jeg var i begravelse var det en gammel mann på 93 som var død. Og det var på vinteren. Og kona hans var nesten nitti hun også. Eller enka hans, da. Og hun satt i en rullestol helt inntil grava når kista blei senka og jeg veit ikke om hun gråt. Men jeg husker at jeg synes hun var vakker. Som en skjør liten gjennomsiktig fugl med pledd over.
Og senere kom vi tilbake til grava og da hadde det snødd og fargene på blomstene var gnistrende klare igjennom snøsløret.
Noen er ganske kjekke: Puling, røyking, bilkjøring, drikking foreksempel.
Noen er derimot ikke SÅ kjekke. Tenke sjæl, betale regninger, lukeparkere, pusse opp, ta ansvar for ting, og være representativ i forskjellige familiesammenhenger.
Begravelser er vanskelig synes jeg. Vi liker ikke å bli minnet om døden. Vi tror vi er usårbare. Vi og de rundt oss. Men innimellom kommer det et svingslag i solar plexus og minner oss på at etter den siste svingen slutter veien.
Hovedårsaken til at jeg misliker kirka er ikke selve begravelsene - snarere det faktum at - jeg er hedning. Og det er jo ikke kirka sin feil, eller vent jo kanskje litt.
Den første begravelsen jeg deltok i var farfars. Jeg var vel omtrent åtte eller ni år og jeg husker lite. Mest en masse alvorlige mennesker på en liten, stusselig gravplass og det var så alvorlig at jeg ikke helt forsto. Det var så alvorlig at jeg husker at jeg sleit med å holde meg fra å fnise. Jeg husker at Farmors ansikt var oppløst i tårer. Det er den eneste gangen jeg har sett henne gråte.
Jeg synes det burde være en slags aldersgrense for begravelser.
Det er så mye alvor at det nesten er for tungt å bære. Det er så mye alvor at det er befriende å gråte. Den sørgmodige klangen i orgelet. Folk som snufser. Den blomsterpyntede båra ved foten av alteret.
Prestens tale er som regel det som er minst gripende. Men når kista blir båret ut og jordpåkastet og 'så ta da mine hender' lyder. Da er det gripende og sterkt og reint. Før kista blir senket ned i det gapende svarte hullet i bakken. Og så er det kanskje kondolerer og ta folk i hånda med blikket nedslått.
En gang jeg var i begravelse var det en gammel mann på 93 som var død. Og det var på vinteren. Og kona hans var nesten nitti hun også. Eller enka hans, da. Og hun satt i en rullestol helt inntil grava når kista blei senka og jeg veit ikke om hun gråt. Men jeg husker at jeg synes hun var vakker. Som en skjør liten gjennomsiktig fugl med pledd over.
Og senere kom vi tilbake til grava og da hadde det snødd og fargene på blomstene var gnistrende klare igjennom snøsløret.
Kommentarer
E' vel kje' heilt vaksen før ein sløyfa fy-orda som helst høyrer til i "puberten". Og begravelser det er sørgelig. Salmer er go'e å grine til.