A4

Runo var innom i går med Åsbjønn og to små Liverpool-jakker som jeg ble kjempebegeistret for og Rållsis også(selv om hun var noe mer tilbakeholden enn meg).

Noen ganger vet man ikke hvor mye man har savnet folk før de med ett befinner seg midt i åsynet.

Det har nok gått år.

Jeg vet ikke om det egentlig betyr noe. Alle har jo sine egne liv og så rusler man sammen etter den samme stien en stund og så er det noen som går raskere enn andre og noen som stopper for å lukte på blomstene eller svi pissemaur med lighter. En stund hører man kanskje gjenklangen av hverandres stemmer, men så er man plutselig ute av syne og ute av sinn.

Det å beholde venner krever noe av en. Det krever vel i det minste at man faktisk bryr seg og et visst engasjement fra minst èn av partene.

Jeg tror at vi menn har en hel del å lære av kvinner på dette området.

Kvinner ringer hverandre og snakker om følelser og kjøper små presanger til hverandre til jul. De holder oversikten over antall barn venninnene har og når de fyller året. Og andre ting som foregår i livene deres.

Vi snakker heller fotball og rock - eller det var kanskje mer før - nå snakker vi barn og stasjonsvogn og å pusse opp leiligheter og hus og takst og skatt og styrer unna tema som blir for vanskelige eller personlige. Vi holder oss helst på grunna.