Dreng

'Eg har fått meg dreng' sa Pål Øystein på Lørdag og fortalte om en nabogutt han hadde gitt hundre kroner for å hjelpe ham å bære ved.

Det fikk meg i godt humør. Det er helt sikkert fint å være dreng hos Pål Øystein.
Alltid et smil og ei god skrøne på lur.

Uttrykket 'dreng' er nok dessverre på vei ut av vokabularet hos de fleste av oss. Noen har kanskje aldri hatt det i vokabularet en gang.

Jeg har vært dreng selv jeg. Som noen vet.

Jeg likte godt å stelle dyr. Det kunne være litt pes å komme seg opp om morgenen. Ut fra dyna. Tasse ned i byslaget (et annet lite brukt grom-ord). Henge på seg kjeledress. Ullsokker som ofte var et snev fuktige og luktet litt fønky. Gummistøvler.

Jeg pleide å ta med meg hunden og til tross for alt jeg har sagt om at hunder er bæsjespisere og potensielle sodomitter alle som en, så var Laika godt selskap. Alltid glad for å se meg. Hun logret ivrig og pilte avgårde når jeg åpnet grinda til innhegningen hennes.

Skrittene våre mot singelen. Hennes byks på glade hundepoter og mine tunge støvler.

Når man var igang med stellet var det alltid bra. Alt hadde sin rytme og melkemaskinen duret deilig og monotont. De store dyrene som sto og vagget på seg og kanskje tenkte på en blank sommerdag under eiketrær.

Det er ikke mange ting som er mer fredfullt enn kyr som spiser.

På bussen inn til byen i går var det en ung mann som sa at: 'noen liker grønt gress bedre enn andre'. Gud fader vet i hvilken sammenheng. Men kyr er nok blant de som liker grønt gress aller best.

Og det som nesten var enda bedre enn selve morgenstellet var å være ferdig med det. Ta Laika med opp bakken igjen. Gå inn og spise frokost med mor og bøtte kaffe og røyke rullings.

Det er absolutt ikke alle sider ved drengekallet som er like lystbetont. Arbeidstida er ofte ubekvem og betalinga dårlig. Og mange gjøremål er tunge og illeluktende.

Men akkurat morgenstellet i fjøset hender det at jeg savner.