Sjangerfilmer

Lars Magnus og jeg har i dag diskutert film. Jeg anser meg selv for å være ganske kresen når det gjelder film. Men noen kjenner er jeg ikke.

Jeg liker ikke katastrofefilmer. Å se New York bli knust til pinneved av uvær, forvokste apekatter eller utenomjordiske vesen har aldri vært noe som har fenget meg. En viss hendelse med en bygning og to fly i 2001 bidro til å stille alle filmene i skyggen.

Men jeg syntes det var kjedelig med katastrofefilmer lenge før det.


Gladvold-komseptet er jeg heller ikke noen stor tilhenger av. Bud Spencer og Terrence Hill brukte nitti minutter pr film (med nynorske undertekster) på å banke og sparke og slå slemminger i svime. BOORING!

Kung fu og Ninjapinja og jujitsupitsu og judopudo også. Paopao! Hiiiah! Klask! Smack!

Rockypocky?
Blæh.


Det er likevel filmer med overdreven bilkjøring som tar kaka. Jeg skulle gjerne forbudt hele biljakten. Biljakter på film sluttet å være gøy da jeg var tretten år gammel. Altså rundt 1983. Lars Magnus sier at han ALDRI har likt biljakter og det respekterer jeg han enormt for. Selv syntes jeg det var gøy når de kjørte på grønnsaksboder så det sprutet rundt dem og kinesiske torghandlere i rare hatter ble helt fra seg av raseri. Men det var altså før.

Romaniske komedier med Hugh Grant har jo nesten blitt en egen sjanger men av respekt for Rållsings så skal jeg la være å si hva jeg mener.