Det er fint å skrive blogg. Det er som om jeg og dere har en konstant diskusjon gående. Men så er det jeg som bestemmer hva vi skal snakke om. Ikke ulikt når jeg er på fest. Som regel vil jeg bare fortelle de samme anekdotene omogomogomigjen. Ganske likt når jeg er på fest det også. Jeg tror at dette er noe jeg har etter min far. Jeg kan altså ikke klandres ettersom jeg er genetisk belastet. Far har hatt det samme repertoaret av vitser de siste 40 årene, og så husker han ikke alltid hvem han har fortalt dem til før. Mor har hørt de fleste, for å si det sånn. Og så snakker vi ganske høyt. Men det er ikke fordi vi er tunghørte, men fordi det er den eneste måten å være sikker på å bli hørt. Men som regel er det ikke vondt ment.
Kommentarer
Det er ikkje alltid like lett å henga med på det som skjer heima og komma med innspel på temaene det blir skrive om.
Lovar å vera meir på plass når eg kjem tilbake og gjer trønderdegos av meg igjen. Men slike lovnader om at eg i morgo(eller mañana som ein seier her) skal starta eit nytt og betre liv er kanskje ikkje så truverdige når dei kjem frå degosar.