Den plagsomme ytringsfriheten

 I går la jeg ut en facebook-status som (ironisk) brukte ordet kvakksine.

Jeg synes kvakksine er et billig ord, som mest av alt får meg til å tenke på Andebyuniverset og Tullevåll stadion og bruktbilselgere som heter Ærlige Harry og Reale Roffen.

Facebook synes ordet er så alvorlig at de i en halvlang epistel opplyser meg om at vaksinen er vitenskapelig testet, og fullstendig ufarlig, og så advarer de folk mot denne posten, fordi den inneholder desinformasjon.

Ikke noen krise, sånn isolert sett, altså. Min stemme som samfunnsdebattant kan knapt undervurderes, de færreste blir provosert eller forarget av det jeg skriver (dessverre), og alt dette skyldes vel at jeg sjelden er kontroversiell eller krenkende eller motstrøms.

Ganske ofte er jeg PK, eller politisk korrekt, eller bare nok en naiv sosialistjævel som tror at Norge kan løse allverdens problemer. 

Nokså ofte blir jeg irritert på folk jeg er uenig med, og særlig på sosiale medier eller i tabloidpressen, og nokså ofte tenker jeg at alle burde kunne svare på 3 nokså enkle spørsmål før de fikk benytte stemmeretten, men så tenker jeg at det er jo en fullstendig tullete ting å tenke, når det bare er noen og seksti prosent som stemmer fra før.

Jeg vil tro at det var flere enn meg som tenkte Jess! da Twitter-kontoen til ekspresidenten i USA ble stengt. Twitter-kontoen til Donald Trump var en åpen kloakk, hvor usannheter ble lagt ut sammenhengende, mange ganger til dagen, og algoritmene som styrer de sosiale mediene lokker de som klikker stadig lenger ned i kaninhullet, ned i den parallelle virkeligheten som kaster inn villere og villere påstander, og det er ingen kildekritikk, for det er ikke viktig lenger, om ting er sant, det viktigste er å få bekreftelse på det man allerede mener, og så treffer man andre, og når man blir mange nok, blir det en perfekt storm, som feier med seg alt som kommer i ens vei.

Og jeg er kan hende sånn selv, på internett, at jeg helst leser dem som er enige med meg selv, og også jeg er fanget av algoritmene, og når jeg deler noe (noe som har et snev av politisk innhold), så er det selvsagt også noe som jeg selv tilslutter meg. Sånn sett så er jeg også påvirket av mitt eget ekkokammer, og jeg er vel heller ikke alltid så nøye på kildekritikk, og noen ganger så bommer jeg og slutter meg til enkle konklusjoner på kompliserte spørsmål.

Heldigvis er denne bloggen fullstendig anonym, og i den virkelige verden vil jeg nekte for alt jeg har sagt her. Jeg har blitt HACKET! Dette har jeg aldri sagt! 

Det jeg mener er . ideologisk sett .- at idiotene må få lov til å si hva de mener, de også, og at idiotien må gås i møte på en saklig måte.

Jeg tror det er flere enn meg som blir litt oppgitt av at tonen blir så amper, og kommentarene så harde og ondskapsfulle, og hva oppnår man med det? 

Og så synes jeg emojier er noe helvetes drit, konstruert for folk som ikke kan skrive. Jeg holder på å slutte med emojier. Helt.

Jeg blir kanskje mest lei meg når noen reagerer på andres alvorlige og ektefølte meninger med latter-emojier. 

Hvis man kan være bare en ting - siden man lever bare en gang - hvorfor kan man ikke være snill? 

Og hvor går grensene for hva de sosiale mediene godtar av meninger? Og det er ikke nye tanker, dette her, veldig få tanker er det, men noen ganger kan man kanskje slippe til noen man er uenig med også, og en sjelden gang kan det hende at de har et poeng.

Men det har dere ikke fra meg,



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Våland på Bryne med dobbel a

Bonde i fra bygda

Stemningsrapport fra en gothmetaldans på Tau.