Stemningsrapport fra en gothmetaldans på Tau.

 I løpet av alle de årene jeg har holdt på med musikk, har jeg spilt på Tau kanskje en håndfull ganger, og det er medregnet juleavslutnings-showene på videregående på nittitallet.

Masters of War av Dylan, Muddy Waters blues og Gottene fra Egenes. En variant av Arild Nyquist sin Skjeggbulbul i det gamle bankbygget.

Sist jeg deltok på noen aktiviteter på Tau Aktivitetshus, var det i regi av åpen barnehage da vi bodde på Jørpeland, altså for 10-11 år siden. Det var litt stress, husker jeg, men koselig også.

Det bildet som står klarest for meg fra det bygget var da jeg kikket opp i taket kort tid etter 17. Mai, og så flere titalls gassballonger som stanga mot taket og ville fly sin vei. 

Det var mye tårer og snørr samlet på en plass.

Long Night var forespurt om å gjøre en oppvarmingsjobb (som det heter i bransjen) for Sirenia, og siden jeg synger i Long Night, så gjaldt det meg også.

Arni, vår supergitarist, levemann og våpendrager var dobbeltbooket denne kvelden, og derfor hentet vi inn en kompetent vikar som heter Kristian, og sammen hadde vi øvd målrettet fram mot denne konserten i flere uker.

Og da vi hadde lydprøve var scenelyden aldeles strålende, noe av det beste jeg har hatt, og det er så viktig når en skal synge, for det gir en trygghet i bånn. Problemet er selvsagt at man hører hvis man synger som et rasshøl også, men heller det enn å ha dårlig lytting.

Det store spøsmålet foran dette arrangementet var hva slags publikum man kunne forvente, ja egentlig om det KOM publikum i det hele tatt, for dette var en type arrangement som ikke var praktisert i det hele tatt, og selv om Strandalandet er Gothrockens og Gothmetalens vugge i norsk målestokk, selv om tettheten av skinnbukser, rytsjeskjorter og New Rock-fottøy er høyere per innbygger enn noe annet sted i landet, så er det ingen garanti for at folk stiller på en sånn konsert som dette.

Og taurere? Tja, i gamle dager var det de som sloss med dem fra Årdal når det var dans, men de fra Årdal sloss jo med folk fra alle plasser, og var det egentlig en dans dette skulle utvikle seg til å bli? Utenom dansinga, selvsagt, men de fleste danser jo ikke når det er dans. De drikker. Sitter. Står. Vandrer mer eller mindre hvileløst rundt i lokalet. Prøver å få noen til å være med hjem og ligge med dem. Drikker mer, sjangler hvileløst rundt i lokalet, røyker, ler, snakker høyt, drikker mer, kjøper bakt potet som havner på skjorta og på gulvet. Kjøper mer bonger. Gir tilbakemeldinger til folk som har eller ikke har vært på scenen. Og jeg elsker dem alle og hater dem alle, her jeg står med mitt vannglass og mine sigaretter (som jeg egentlig har slutta med, men overkompenserer med siden jeg kjører bil).

Mens de styrer inn inngangen - mot baren - og retter seg i ryggen når de halvsjangler inn døra, og Tommy sier at vi har solgt alle vinylplatene våre, og at det er et mirakel, og da jeg skal kjøre hjem har jeg 3 haikere, hvorav to skal til Tau sentrum (!) og en skal til byen, og jeg kan ikke kjøre før vifta har tatt duggen på rutene, og da vi skal svinge ut på riksveien, ligger det en mann i veien, og jeg sier:

- Det ligge ein mann i veien der!

- HÆ? KOR DÅ? EG SER KJE NÅGEN MANN!

- Jo, an ligge på siå der.

- ÅÅÅH! JA, HAN KLARE SEG SIKKERT HEILT FINT HAN!

Jeg er ikke like sikker, så jeg sveiver ned ruta og roper: 

- GÅR DET GREIT, ELLE?

Og han kaver noe voldsomt for å komme seg på beina og sier.

JADÅJADÅ! DET GÅR GREIT MED MEG! 

Og i hånda har han en Long Night- vinyl, og så ser jeg at det har kompisen hans også (som står på beina på andre siden av veien.)

Og så kan jeg kjøre hjem og legge meg.

Og konserten? Tja, jeg tror det gikk fint, og Tommy var fornøyd, og jeg hadde sinnsykt bra scenelyd.

Men alt for lav promille.