The fields of Anfield road

 

Speakeren på Anfield gjentok til det kjedsommelige at bortesupportere måtte vente til hjemmesupporterne hadde forlatt stadion, skuffelsen blant de røde supporterne var merkbar etter det sure tapet.

Vi gikk taust ned trappene og ut av stadion, og nedover veien mot det vi trodde var byen, vi passerte flere titalls busser med Leeds-effekter, og jo lenger vi gikk, jo mindre så det ut som sentrum, og til slutt kom vi til et skilt det ei pil pekte mot John Lennon Airport, etter å ha gått 40 minutter, og da tok Konrad fram Google maps, og vi så at vi hadde gått totalt motsatt vei.

Den famøse Dvergbøy-stedsansen, altså! Svikter aldri.

Vi snudde og gikk oppover igjen den veien vi kom fra. På tur oppover traff vi på Leeds-bussene, der var det nokså god stemning. Vi traff også på små klynger med gående Leeds-supportere, de lo da de så skjerfene våre, og trøstet oss med at de hadde god tro på at Liverpool ikke kom til å rykke ned.

Nå håbe eg at Leeds rykke ner, sa Roald da de var ute av syne. 

Etter en del om, og ganske mye men, fikk vi praiet en rosa drosje, og drosjesjåføren kjørte oss til hotellet og ble tipset ganske raust, og ingen hadde særlig lyst til å gå ut etterpå, men søndagen ble det noen drammer, og mandag morgen pakka vi oss inn i noen busser, og kjørte inn til flyplassen, hvor vi sto to timer i kø for å sjekke inn bagasjen.

Han som het Rune, som var reiseleder forsto at enkelte var frustrerte, men de to damene i 30-åra, som forresten var pynta med Halloween-hatter, hadde det ikke travelt.

Nei, det er dessverre sånn i detta landet, at folk ikke yter no ekstra. Dem står lissom ikke på. 

Jeg angrer på at jeg ikke spurte han om han visste hva de hadde i timelønn, og om det kanskje kunne ha noe med det å gjøre.

I detta landet behandler em arbesfolka som dritt, serru, så dem hakke no igjen for å slite rævva a sæ.

Selv om insjekken tok forever og foreverever, så viste det seg at vi hadde tid til å handle sprit og godis, og jeg kjøpte et hav av sjokolade til Halloween-kidsa, og etter enda mer venting ble vi stua inn i buss, og så et fly, som var det samme som vi reiste med, og så var vi på vingene hjemover.

Ølen fra tralla var ikke den verste jeg har smakt.