Alle disse tingene vi ikke har glemt

 

Å komme tilbake hit nå.

Det føles slik som jeg tenker meg at det må føles å luske tilbake til den katolske kirken etter å ha vært fri, for så å sette seg bak gardinene eller gitteret inni en bås av mørkt tre, med bøyd hode.

Tilgi meg fader, for jeg har syndet.

Men om jeg angrer oppriktig?

Meh.

Og ikke faen om jeg har syndet mot den katolske kirken. De burde rydde i sine egne skap.

Jeg savner tiden da jeg skrev daglig, for tankene blir klarere hvis jeg uttrykker dem skriftlig. Ihvertfall for meg.

Jeg har lest mange tusen sider i sommer. Renberg, Knausgård, Mytting, Kvæven, Patti Smith, Aslak Nore, og Per Petterson.

Og ingenting jeg ikke har likt.

Vi var i London i Juni, London som jeg ikke visste at jeg hadde savna.

Og noe av det fineste jeg vet med den byen er de som leser bøker på undergrunnen. De er i sine egne rom. De står lent mot en vegg eller med den ene hånda rundt ei stang, eller sitter i et  sete langs veggen, uberørt av alle luktene, av all ristinga, av hundretusen kropper og varmt metall og bremser som hyler foran hver stasjon, og man tar ikke telefonen opp for å ta bilder på undergrunnen, for det er for intimt, og noen kunne tro at man var en pervo, og er det en ting man ikke vil, så er det at menneskene på undergrunnen skal tro at man er pervo, så man senker blikket og unngår å glo på folk.

Det er ingen som tror at vi er noe annet enn turister uansett.

Me ska av på neste.

Neste er King's Cross eller Euston eller Waterloo, og jeg ser på Rållså og på ungene i storbyen, og vi går ut sammen med noen hundre andre, mot skiltene som viser Way Out, opp uendelige rulletrapper. Vi er dårlige på samhandling i starten, men kommer oss etterhvert.

Rommet vårt ligger i et hotell som jeg har glemt navnet på, i kjelleren, som lukter mugg og har teppe på gulvet, men det er reint, og det har god plass til oss alle fire.

Jeg leser debutromanen til Lars Mytting disse dagene. Den handler om amerikanske biler og verksted og kampen mellom det nye og skinnende blanke og det gamle, som kan repareres,

Den minner meg om ei bok jeg aldri har lest, men som var en snakkis på nittitallet Zen og kunsten å vedlikeholde en motorsykkel. Men kanskje har de ikke så mye til felles.

Den minner om Stein Torleif Bjella også. Den heter Hestekrefter, ser jeg på instagram, der jeg dokumenterer det jeg leser. Ofte etterlater jeg kvitteringer eller gamle billetter som har brukt som bokmerker mellom sidene.

På Gatwick på veien hjem leser jeg ferdig, og drar frem Morgenstjernen fra min skamprylte trillekoffert. Endre spiller og spiller på Ipaden sin og jeg leser og leser. Vi sitter i mange timer, i nokså gode stoler, mellom mange mennesker som er på reise, og det er flystreiker og togstreiker ennå, men vårt fly er bare en liten time forsinka.- Verken avlyst eller innstilt. 

Og den boka der er noe av det aller beste jeg har lest. Den er ubehagelig og storslått på samme tid Og Endre sammenligner storbyen med helvete, men det synes jeg er å ta i. Men jeg er glad for at vi skal hjem, og ikke være med Rållså og Ingrid til Paris. 

Jeg liker ikke Paris engang. No one speaks English and everything's broken, som Tom Waits synger på klassikeren Waltzing Mathilda.

Men jeg liker London fordi folk ikke lar seg affisere. De Står han av som de sier nordpå. De har levd under tyske bombetokter, under trusselen fra IRA og Al Quaida, under to år med pandemi, så litt togstreik eller tumulter, det er ingenting. Ingenting. Ikke engang verdt et skuldertrekk.

Jeg ser for mitt indre øye John Cleese som reiser seg fra en haug med murstein, og bare koster av litt støv før han fortsetter ufortrødent ned gata.