Festival
Det finnes ingen fasit for foreldrerollen, den er som så mye annet i livet - litt ullen i formen - man kan overhode ikke forberede seg på noe normalt vis, det er ikke en rolle man må ha noen form for fagbrev eller master eller bachelor for å få. Det er kun biologi, og mange forskjellige trosretninger, og en del av oss skulle aldri ha vært foreldre. Og det er slettes ikke sånn av at man blir noe bedre egna hvis man har lest masse om det. Det er praksis som teller.
Inne i trosretningene ligger det mye galskap og hysteri og flisespikkeri og snusfornuft.
Omtrent disse tankene tenkte jeg da Rållså og jeg satte oss på kystbussen, etter å ha reist fra ungene. De skulle i omsorg hos Tante Bergljot i to dager, og hos en venn fra klassen i èn.
Vi har aldri vært borte fra ungene i mer enn to netter om gangen. Ikke begge to på en gang.
Det var Rållså som sto for mesteparten av kontakten. Undertegnede forsvant inn i festivalmodus på rekordtid, og var treogtyve i hodet tre dager til ende. Vind i håret og pils i blodet. Musikk i ørene.
Og Bergensere nesten over alt. Det beste er likevel å oppleve det sammen med noen. Sammen med kjæresten og gode venner. Gynge med i brisen, mens scenerøyken driver. Å stå to meter fra Nick Cave, som drar alle inn i sitt galemannsunivers, klappe med i klappekoret under Weeping song.
Eller under regnponchoen med elgmotiv i selskap med Arnstein og Mary, i pøsregnet mens Colter Wall sto helt alene på scenen med gitaren og cowboyhatten sin, og sang med en stemme som ville gjort gamle Johnnie Cash stolt. Og han var helt uaffisert av alt, tok seg bare tid til å stemme gitaren, sto i vannpytten sin, og hadde slett ikke tenkt å slutte å spille; I think I've got time for a couple of more tunes.
Eller den karakteristiske knokkelmann-poseringa til Thåström seinere på kvelden. Allsangen: Alla vil til himmelen...
Til slutt vil jeg komme med noen betraktninger når det gjelder selve festivalen.
Bookingene var helt i ypperste klasse. Queens of The Stone Age, Nick Cave, John Moreland, Rival Sons, Colter Wall og Thåström for å nevne noen.
Organiseringa var veldig gjennomført, proffe mennesker i alle roller, ingen ølkøer, ikke überplagsomt lange dokøer. Veldig greit, men.
For det er et ganske stort men. Når man kjøper billetter til en festival, så forventer man å få tilgang til alle konsertene. Det er hinsides uprofesjonelt og på grensen til svindel å ha så små konsertlokaler at folk ikke får plass. Nei, no e det helt fullt! Det e en inn, en ut som gjææller.
Så det ble ikke noe John Moreland på mange av oss.
Dei blå jævlane (som en venn av meg kaller vaktene) viste seg fra en bedre side enn ved en tidligere anledning.
Det er fint at festivalen ligger midt i byen, men drit når det kommer pøsregn (men det kan man strengt tatt ikke laste festivalen for).
Det at vi fikk bo hos Terje og Borghild i tre hele døgn, og til og med ble tildelt soverommet deres, det var veldig, veldig raust og fint og koselig gjort, og ikke noe som verken Rållså eller jeg tok som noen selvfølge.
Og ungene hadde klart seg helt fint, men jeg kjente det i brystet hele veien hjem.
At nå skulle det bli greit å se dem igjen.
Inne i trosretningene ligger det mye galskap og hysteri og flisespikkeri og snusfornuft.
Omtrent disse tankene tenkte jeg da Rållså og jeg satte oss på kystbussen, etter å ha reist fra ungene. De skulle i omsorg hos Tante Bergljot i to dager, og hos en venn fra klassen i èn.
Vi har aldri vært borte fra ungene i mer enn to netter om gangen. Ikke begge to på en gang.
Det var Rållså som sto for mesteparten av kontakten. Undertegnede forsvant inn i festivalmodus på rekordtid, og var treogtyve i hodet tre dager til ende. Vind i håret og pils i blodet. Musikk i ørene.
Og Bergensere nesten over alt. Det beste er likevel å oppleve det sammen med noen. Sammen med kjæresten og gode venner. Gynge med i brisen, mens scenerøyken driver. Å stå to meter fra Nick Cave, som drar alle inn i sitt galemannsunivers, klappe med i klappekoret under Weeping song.
Eller under regnponchoen med elgmotiv i selskap med Arnstein og Mary, i pøsregnet mens Colter Wall sto helt alene på scenen med gitaren og cowboyhatten sin, og sang med en stemme som ville gjort gamle Johnnie Cash stolt. Og han var helt uaffisert av alt, tok seg bare tid til å stemme gitaren, sto i vannpytten sin, og hadde slett ikke tenkt å slutte å spille; I think I've got time for a couple of more tunes.
Eller den karakteristiske knokkelmann-poseringa til Thåström seinere på kvelden. Allsangen: Alla vil til himmelen...
Til slutt vil jeg komme med noen betraktninger når det gjelder selve festivalen.
Bookingene var helt i ypperste klasse. Queens of The Stone Age, Nick Cave, John Moreland, Rival Sons, Colter Wall og Thåström for å nevne noen.
Organiseringa var veldig gjennomført, proffe mennesker i alle roller, ingen ølkøer, ikke überplagsomt lange dokøer. Veldig greit, men.
For det er et ganske stort men. Når man kjøper billetter til en festival, så forventer man å få tilgang til alle konsertene. Det er hinsides uprofesjonelt og på grensen til svindel å ha så små konsertlokaler at folk ikke får plass. Nei, no e det helt fullt! Det e en inn, en ut som gjææller.
Så det ble ikke noe John Moreland på mange av oss.
Dei blå jævlane (som en venn av meg kaller vaktene) viste seg fra en bedre side enn ved en tidligere anledning.
Det er fint at festivalen ligger midt i byen, men drit når det kommer pøsregn (men det kan man strengt tatt ikke laste festivalen for).
Det at vi fikk bo hos Terje og Borghild i tre hele døgn, og til og med ble tildelt soverommet deres, det var veldig, veldig raust og fint og koselig gjort, og ikke noe som verken Rållså eller jeg tok som noen selvfølge.
Og ungene hadde klart seg helt fint, men jeg kjente det i brystet hele veien hjem.
At nå skulle det bli greit å se dem igjen.
Kommentarer