Den gule veggen
Jeg så finalen i Champions League i går. Sammen min nevø Kostas på ti, og Kompis Kjallas OG hans sønn på ni år. Det var en god gjeng.
Jeg er fascinert over hvor flinke dagens unge er i møte med jevnaldrende. De to yngste hadde aldri truffet hverandre før. Sammenlignet med sånne som meg selv, da jeg var i den alderen..
Jeg gir barnehagene mesteparten av skylda.
Men nå skal jeg skrive om fotball. Champions League er ikke noe jeg følger tett når Liverpool ikke er med, og det begynner strengt tatt å bli noen sesonger siden de var det.
Jeg pleier å gloate godt når United ryker ut. Det innrømmer jeg så gjerne. Rausere er jeg ikke.
Men årets to finalister var fra Die Deutsche Vaterland, og finalen gikk på Wembley i London, og for mange Englendere var nok det litt tungt å svelge.
Fußball coming home.
I 2006 eller var det sju? Var jeg i Tyskland på en plateinnspilling som alt i alt ikke var noen veldig bra opplevelse, selv om resultatet til slutt ble ok.
Produsenten vår tok ansvar for oss - også på fritiden - og blant annet tok han oss med på et par fotballkamper. Laget hans var Boroussia Dortmund, og han var en relativt dedikert supporter. Og opplevelsen av å være på kamp.
Vel, like mye totalopplevelsen, togturen til og fra - sammen med horder av dritings fotballfans - gjorde uutslettelig inntrykk på både Einstein, Arnstein og meg. Alle normer og regler var kastet av toget, og disse ravende fulle supporterne sang og drakk og rølpet på et nivå som fikk selv minner om den villeste bygdefest til å minne om et 4h-møte. Det var en stor, tjukk, blåhvit tysker som sto i bar overkropp og drakk fra en femliters kagge med øl, mens det rant ned på begge sider av munnen hans. Det var strålende.Jeg vet at Arnstein fnisende filmet under deler av togturen, og kroppspråket til Einstein, der han sitter fremst på klappsetet sitt i ølregnet, mens han forsøker å skjule ansiktet sitt i hendene er så tydelig preget av diskomfort, at det er en fryd. Jeg håper at det opptaket finnes ennå.
Vel framme på Westfalen Stadion sammen med den gule veggen, handlet vi skjerf for å overraske produsenten og drakk så mye øl som vi kunne for å tilpasse oss omgivelsene. When in Rome, som det så festlig sies.
Jeg må virkelig si at at disse tyske fotballsupporterne, de kunne både synge og drikke, og selv om jeg ikke forsto hva de sang (bortsett fra Sceisse Schalke - scheiss in blau und weiss).
Denne nærkontakten med supporterne ga meg nok referanser til å holde med Dortmund i gårsdagens finale. Det fantes sikkert andre grunner også, men ikke så gode.
Bayern vant. Sceisse Bayern.
Jeg er fascinert over hvor flinke dagens unge er i møte med jevnaldrende. De to yngste hadde aldri truffet hverandre før. Sammenlignet med sånne som meg selv, da jeg var i den alderen..
Jeg gir barnehagene mesteparten av skylda.
Men nå skal jeg skrive om fotball. Champions League er ikke noe jeg følger tett når Liverpool ikke er med, og det begynner strengt tatt å bli noen sesonger siden de var det.
Jeg pleier å gloate godt når United ryker ut. Det innrømmer jeg så gjerne. Rausere er jeg ikke.
Men årets to finalister var fra Die Deutsche Vaterland, og finalen gikk på Wembley i London, og for mange Englendere var nok det litt tungt å svelge.
Fußball coming home.
I 2006 eller var det sju? Var jeg i Tyskland på en plateinnspilling som alt i alt ikke var noen veldig bra opplevelse, selv om resultatet til slutt ble ok.
Produsenten vår tok ansvar for oss - også på fritiden - og blant annet tok han oss med på et par fotballkamper. Laget hans var Boroussia Dortmund, og han var en relativt dedikert supporter. Og opplevelsen av å være på kamp.
Vel, like mye totalopplevelsen, togturen til og fra - sammen med horder av dritings fotballfans - gjorde uutslettelig inntrykk på både Einstein, Arnstein og meg. Alle normer og regler var kastet av toget, og disse ravende fulle supporterne sang og drakk og rølpet på et nivå som fikk selv minner om den villeste bygdefest til å minne om et 4h-møte. Det var en stor, tjukk, blåhvit tysker som sto i bar overkropp og drakk fra en femliters kagge med øl, mens det rant ned på begge sider av munnen hans. Det var strålende.Jeg vet at Arnstein fnisende filmet under deler av togturen, og kroppspråket til Einstein, der han sitter fremst på klappsetet sitt i ølregnet, mens han forsøker å skjule ansiktet sitt i hendene er så tydelig preget av diskomfort, at det er en fryd. Jeg håper at det opptaket finnes ennå.
Vel framme på Westfalen Stadion sammen med den gule veggen, handlet vi skjerf for å overraske produsenten og drakk så mye øl som vi kunne for å tilpasse oss omgivelsene. When in Rome, som det så festlig sies.
Jeg må virkelig si at at disse tyske fotballsupporterne, de kunne både synge og drikke, og selv om jeg ikke forsto hva de sang (bortsett fra Sceisse Schalke - scheiss in blau und weiss).
Denne nærkontakten med supporterne ga meg nok referanser til å holde med Dortmund i gårsdagens finale. Det fantes sikkert andre grunner også, men ikke så gode.
Bayern vant. Sceisse Bayern.
Kommentarer