Dugnad

Som noen kanskje forsto, så var det dugnad i borettslaget vårt om dagen.

Dugnad er noe jeg er veldig for - i teorien - for å sitere min eks-helt Rotmo (nå Skrotmo) : Te sammen så veie vi fleire tonn - for me littigrainn hjølp gjør det littigrainn monn - det e itjno så kjæm tå sæ sjøl.

Bortsett fra Kjallas kjenner jeg ingen av innbyggerne i borettslaget. Jeg pleier å hilse når jeg treffer folk i kjelleren eller på parkeringsplassen. (Ved ett tilfelle hilste jeg på en som hadde brutt seg inn også, men det visste jo ikke jeg. Han hadde ikke fangedrakt med nummer på eller fantomet-maske eller noenting).

En dugnad medfører sosial omgang med naboer.

...

Det regnet og blåste friskt. Jeg meldte meg til tjeneste på vegne av husstanden klokka 10, da sto formannen - blid og opplagt - og delegerte oppgaver til de frammøtte. De - vi - talte kanskje tjue personer hvis man regner med ungene, og det må man jo nesten.

Det var bare å hive seg i det, og jeg valgte meg en langtannet rive i oransje plast, og så begynte jeg
å rake ut løv og søppel fra hekken ved parkeringsplassen. Jeg er en jævel til å gjøre slikt arbeid, og i en periode fikk jeg holde på uten å være nødt til å samarbeide med noen, men da det kom flere, så gikk det greit det også.
Jeg brukte hansker, men det varte ikke lenge før de var skitne av jord og søle, og det ga meg et dilemma når buksa seig ned på ræva eller jeg klødde under snytebrynet. Men på et eller annet merkelig vis klarte jeg å holde stilen sånn noenlunde. De så ikke så jævla stilige ut de andre heller.
Den ene av ungene var med meg og faren, og la ned en voldsom innsats, og svingte jernskufla så søla skvatt rundt ham.
Jeg skrøt over hvor flink han var til å jobbe, og det var han helt enig i, og giret opp enda mer. Han ble selvsagt sliten, og snakket mye om at han gledet seg til pizza etterpå. Pizza var en del av 'belønningen'.  (Og forøvrig den delen av dugnaden som jeg var mest skeptisk til).

Det var ikke alle dugnadsberettigede som møtte, og ikke alle som hadde vett til å reise vekk, slik som Kjallas. Og noen av dem måtte gå spissrot igjennom dugnadsgjengen med handleposene sine, på vei til sine respektive leiligheter.

Sikkert ikke deres stolteste øyeblikk, men hva er vel litt offentlig ydmykelse? Sånn naboer imellom? Hvis man kan slippe å dugnade?

Det var ikke noen dramatikk i det. Men da vi nærmet oss ferdige, og måtte sosialisere og spise pizza sammen, dukket det opp en del gratispassasjerer.

Min unge væpner påpekte kollaboratorisk: HAN DER VA KJE MED PÅ DUGNADEN! KOFFÅR SPISE HAN AV PIZZAEN VÅR DÅ?

Han va vel sulten, sa jeg med latteren i halsen.

Jeg lette etter en måte å unnslippe fellesskapet uten å fornærme noen, og satte meg på et bord like ved utgangsdøra.
Da kom guttungen enda en gang, og satte seg ved siden av meg. Satt der og dinglet med føttene og så sa han: Det va kjekt å jobba med deg.

Det var utvilsomt dagens høydepunkt for min del.  Og jeg sneik meg ut av rommet og hjem til sofaen, og var glad for at det hele var over. For denne gang.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hits for kids.

Midt i hjerta