Handelens dag i ditt distrikt. og bæbæ lille lam

Eg sit på ein ustø Europall
Og syng ein ny sjølskriven trall
om det innerste i livet mitt
På handelens dag i ditt distrikt
Ein full fyr står og ser på
Han klamrar seg til dama
Han seier: No må du snart sjå å spela
'Sweet Home Alabama'.

Vi skiltes fra klanen Søndag formiddag etter en meget kaotisk pakkeseanse. Rållså hadde lovet ungene en tur hver, på en ting hver på tivoliet på Amerika-festivalen.
Det skulle vise seg å være et ultimatum helt uten rot i virkeligheten.

Det var ikke så mye folk der, på en Søndag formiddag i kjølvannet av DDE (som på sedvanlig vis hadde samlet 1500 mennesker på Lørdagen, rairai).
Pluss i margen for lite folk. Endre var helt fortapt i radiobilene, men beina hans var for korte til å nå ned til pedalene, så løsningen ble at han styrte og jeg gasset og ansiktet hans var som ei sol, og den lille kroppen sitret av fryd. Rållså og Ingrid sto ved siden av banen, og vi gjorde en og annen æresrunde bortom.
Men så stoppet bilene etter et trompetsignal. og det ble fort klart at Endre ikke kunne overtales til å forlate kjøretøyet på sivilisert vis. Rållså måtte løse en billett til (til førti kroner), og så kunne vi kjøre i enda fem minutter. Han ble snurt etter den andre turen også, og kastet lengselsfulle blikk mot bilene mens han meget motvillig forlot banen sammen med meg. Bolle hjalp. Bolle hjelper alltid.

For dem som har penger og tålmodighet er Tivoli en perfekt aktivitet. De som betjente de forskjellige apparatene - strenge middelaldrende mennesker med Østeuropeisk lynne - likte ikke unger noe særlig, for å si det mildt. Noen av dem burde kanskje skifte jobb, da nittini prosent av kundene deres er barn.
Ingrid hoppet på trampolinen i fem minutter - til nye åtti kroner - hun var skjønn da, det lille ansiktet var fylt av lys. Alle smilte bortsett fra Olga med billettene.
Problemet med slike tivoli er at fristelsene er alt for mange, og vi klarte ikke å si nei til flere aktiviteter: hoppeslott og rutsjebaner og karuseller.

Til slutt kunne vi dra. Til Dagoberts svigerser for å gi et kopplam melk. Ingrid hadde gledet seg halvt i hjel til dette. Til å holde i flaska.
'Svarte-Petter', som lammet het var enormt svært og hadde allerede kommet i stemmeskiftet BÆÆÆÆ! ropte han, og kom styrtende mot flaska, vill i blikket. Og på den andre siden av gjerdet sto min lille datter og holdt fryktløst i den andre enden mens hun ble slengt frem og tilbake av Grådig-Petter. Da han hadde tømt flaska, stakk han sin vei.
Det ble en annerledes opplevelse enn hva jeg i utgangspunktet hadde tenkt, men ungene var fornøyd og vi var fornøyd og vel så det, så da kunne vi pigge hjem.

(Introen er tekst av Stein Torleif Bjella)