Time Pieces
Det er nå en gang sånn i dette livet, at tiden innhenter oss alle. Da jeg var barn var jeg med på Yngres to ganger. Det var kristent så det sang, men jeg tror det ble servert brus. Jeg var en sucker for brus. Men nå er jeg bakfull på vilde veier igjen.
Den siste gangen jeg var på yngres- i ei mørk stue en plass - der det hang ei bestefarsklokke på veggen som tikket med tunge, sørgmodige tikk. Der satt vi, bygdas håpefulle unger mellom sju og tolv år, og snakket om døden.
Lederen: Hvis alle er helt stille nå: for hvert sekund som klokka tikker så er det ett sekund nærmere til vi skal møte gud. Det er faen meg litt av en melding å gi til en tiåring.
Setter ting i perspektiv.
Jeg har absolutt ingen planer om å møte gud, og sjansen for at min gode venn Beelzebub noengang møter vedkommende er så marginal at jeg nærmest vil si at den er ikkeeksisterende. Men han bikka førti nylig med brask og bram.
Jeg traff Bubbs for første gang for tyve år siden, omtrent da jeg klatra opp i det nye livet og trakk stigen opp etter meg.
Hvis dere skjønner hva jeg mener.
Men i det samme treet klatra Beelzebub og Svennedine og flere som skulle bli bandkompisene mine. Jeg var jo helt ny for hele goth-greia. Skinnbukser og rytsjeskjorter og hatter og naglebelter og store blanke gitarer og scenerøyk og dekadanse. Og Sisters of Mercy (som jeg likte umiddelbart) og Fields of the Nephilim(som jeg ikke likte før det hadde gått mange år) og The Cure og Joy Division og mange mange flere band. Det var mye for en Vangsgut fra midtre Ryfylke å sette seg inn i.
Den første gangen Bubba og Ralf var på nachspiel hos meg, husker jeg at Ralf snøftet foraktelig da han tok opp den ene Delbert Mc Clinton-Cd'en min: Never been ROCKED enough! HÆÆÆRREGUD!
Bubba var bittelitt mer diplomatisk og sa: Det va kje så møje bra her.
Det eneste som passerte sensuren var de åtte-ti Pink Floyd-platene mine. Ellers var det visst skrint.
Siden har det blitt flere nachspiel for å si det sånn. Med og uten. Musikk har stått sentralt hele tiden. på scenen - i salen - på jordet. På veien.
Beelzebub er en ressursperson, en ukuelig optimist. Han har en kraft i seg som er formidabel. Han er snill, omsorgsfull, sprudlende, morsom og aldri det minste kjedelig.
Han er antagelig den beste låtskriveren jeg kjenner. Entertainer av rang. Og udiskutabelt en av mine beste venner.
Kjære Beelzebub: Gratulerer med dagen. Beklager at jeg ikke ville synge på Fredag. Jeg er så avhengig av at alt skal være optimalt at jeg nesten aldri tør uten at jeg er forberedt.
Det var en kjekk fest. Kanonkjekk. Det blir flere.
Førti år er forøvrig ingen alder.
Den siste gangen jeg var på yngres- i ei mørk stue en plass - der det hang ei bestefarsklokke på veggen som tikket med tunge, sørgmodige tikk. Der satt vi, bygdas håpefulle unger mellom sju og tolv år, og snakket om døden.
Lederen: Hvis alle er helt stille nå: for hvert sekund som klokka tikker så er det ett sekund nærmere til vi skal møte gud. Det er faen meg litt av en melding å gi til en tiåring.
Setter ting i perspektiv.
Jeg har absolutt ingen planer om å møte gud, og sjansen for at min gode venn Beelzebub noengang møter vedkommende er så marginal at jeg nærmest vil si at den er ikkeeksisterende. Men han bikka førti nylig med brask og bram.
Jeg traff Bubbs for første gang for tyve år siden, omtrent da jeg klatra opp i det nye livet og trakk stigen opp etter meg.
Hvis dere skjønner hva jeg mener.
Men i det samme treet klatra Beelzebub og Svennedine og flere som skulle bli bandkompisene mine. Jeg var jo helt ny for hele goth-greia. Skinnbukser og rytsjeskjorter og hatter og naglebelter og store blanke gitarer og scenerøyk og dekadanse. Og Sisters of Mercy (som jeg likte umiddelbart) og Fields of the Nephilim(som jeg ikke likte før det hadde gått mange år) og The Cure og Joy Division og mange mange flere band. Det var mye for en Vangsgut fra midtre Ryfylke å sette seg inn i.
Den første gangen Bubba og Ralf var på nachspiel hos meg, husker jeg at Ralf snøftet foraktelig da han tok opp den ene Delbert Mc Clinton-Cd'en min: Never been ROCKED enough! HÆÆÆRREGUD!
Bubba var bittelitt mer diplomatisk og sa: Det va kje så møje bra her.
Det eneste som passerte sensuren var de åtte-ti Pink Floyd-platene mine. Ellers var det visst skrint.
Siden har det blitt flere nachspiel for å si det sånn. Med og uten. Musikk har stått sentralt hele tiden. på scenen - i salen - på jordet. På veien.
Beelzebub er en ressursperson, en ukuelig optimist. Han har en kraft i seg som er formidabel. Han er snill, omsorgsfull, sprudlende, morsom og aldri det minste kjedelig.
Han er antagelig den beste låtskriveren jeg kjenner. Entertainer av rang. Og udiskutabelt en av mine beste venner.
Kjære Beelzebub: Gratulerer med dagen. Beklager at jeg ikke ville synge på Fredag. Jeg er så avhengig av at alt skal være optimalt at jeg nesten aldri tør uten at jeg er forberedt.
Det var en kjekk fest. Kanonkjekk. Det blir flere.
Førti år er forøvrig ingen alder.
Kommentarer