Shine on you crazy diamond

 

Som mange andre anskaffet vi oss kjæledyr under pandemien, jeg var ute hos dyrebeskyttelsen med ungene, i kattehuset i Hinnasvingene som lukter sterkt av piss og til en hver tid huser mellom to og trehundre katter, vi plukket oss ut en liten spraglete en, en som hilste på oss, og viste en eller annen form for tillit.

Vi hentet den noe senere. Hentet han, Teodor som de kalte han, og vi skreiv kontrakt og betalte tusen spenn, og så fikk vi han med oss i en transportbur av plast, og Rållså hadde gjort alt klart hjemme, med bajsolett og matskåler og leker og klorepinne og lune liggeplasser, og what not, og da vi åpnet buret, sneik han seg ut, og så småsprang han opp gjemte seg under sofaen.

Det viste seg nokså kjapt at Teodor ikke var noen vanlig katt. Han likte å leke, sinnsyk spenst, men han hadde ingen sperrer som skilte mellom lek og alvor. Han klorte og beit med alt han hadde.

Hvis ungene gikk barbeint gikk han til angrep. Som en gal, og det virket som ham forsøkte å tvinge dem til underkastelse. Hadde han vært menneske så hadde det nok blitt til å gå løypa, PPT, ungdomskrim, psykiatrisk og så videre. Hadde vi hatt mindre unger måtte vi ha levert han tilbake.

Han hadde en mistro til mennesker, Teodor. Det var sikkert noe i barndommen. Tilknytningsvansker og generell skepsis.  Ikke var han noe særlig kosete heller.

Det som forundrer meg nå, når jeg tenker på han, det er at han må ha hatt triks som han brukte - for å presse igjennom viljen sin. Blant annet hadde vi ikke lyst til å la han gå ut om natta. Vi hadde hørt og lest så mye om påkjørsler og ihjelfrysing og sadistiske drittfolk og så videre,

Fikk han ikke gå ut, så laget han et helvete. Han pressa seg inn under dobbeltsenga, herja med plissegardina på soverommet, og var umulig å få tak i. Det var bare to måter å få han ut av soverommet på. Lokke ham med noe godt på kjøkkenet, eller åpne utgangsdøra og gi etter for hans ubøyelige vilje.

Likevel. Vi er kanskje ikke helt standardfamilie vi Mige/Dvergbøys. Misforstå meg rett, vi har jobber og går på skole og springer i hamsterhjulet som dere andre, men vi er kanskje litt skakkere i konstruksjonen enn mange andre. Og i denne enheten passet Teodor ganske godt, og etter en tid, så begynte han å kommunisere med lyd også, for å gi beskjed om hvordan han ville ha ting, og blei en del av de der daglige rutinene. Særlig på morgenene savner jeg han. Han pleide komme ned og legge seg på et spesielt trinn, rundt midten av loftstrappa, Der han lå og fulgte med, og glippa vennlig med øynene og venta på noe snacks, eller å få komme ut når det lysna.

I tiden Endre og jeg dreiv med turgåinga vår, hendte det at han slo følge, sprang som en slags hund ved siden av oss, på fortauet, gjennom hekker og over plener. Ganske ofte stoppa han for å hilse på folk. Ikke så rein sjelden blei han angrepet av fugler.

Han var ingen fuglevenn, Teodor.

Og så var han på en måte kjæledegge i flere av rekkehusene her. Husvenn som gikk inn og ut mer og mindre som det passa han.

Teodor blei påkjørt i Henrik Ibsens gate natt til 2. Januar 2024. Han døde heldigvis ganske momentant. Vi fikk èn telefon fra dyrebeskyttelsen og èn fra politiet.

Og så kan en jo si hva man vil om det å ha huskatt. At de bidrar til en økologisk katastrofe ved å fange absurd mye småfugler, at de er skitne og lukter vondt, at de driter i blomsterbedene, at folk som har katt er egoistiske og syke i hodet. Og alt dette har sikkert et snev av sannhet i seg.

For meg var Teodor en underlig liten fyr, som man ble glad i og irritert på, og som hørte til i husholdninga her. Gikk ved vår side i et par år, og som hadde et nokså fint liv her oppe på Tjensvoll.

En gang jeg hadde han med til veterinæren, åpna han buret og satte ham på benken, før han betrakta han og sa: du blir aldri heilt tamme du, Men du e tamme nok.

Hvil i fred, Teodor. Din galne kattefluss.