Hjemmefronten, blod og vann

 Det er torsdag type himlasprett, det regner. Rållså driver et omplantningsprosjekt på kjøkkenbordet. det er jord overalt.

Selv ligger jeg og slumrer på sofaen, Endre er på bandøving, og Ingrid skal på overnatting hos en venninne.

Det er mye som er bloggbart, og ofte tror jeg at de bloggpostene som mitt (stadig skrumpende) publikum liker best er de som er nokså nærsynte, og som beskriver hverdagshendelser, eller gamle rølpishistorier, og som har overskudd eller et løft i seg.

Begir jeg meg ut på drøftinger om allmenne problemer eller storpolitikk, så er det vanskelig å være snappy, og ofte er bakgrunnen en eller annen form for moralsk indignasjon eller synsebasert forskning, som på ingen måte tilfører debatten noe, eller løfter sakene ut for å betrakte dem med en eller annen form for skråblikk.

Jeg har et behov for å skrive, kjenner jeg. Men jeg er ikke inne i noen veldig kreativ fase. Som om man har en stemme i hodet som skriver disse ordene, men så er man lei av den stemmen, og synes at den ikke har så mye å komme med. Men kreative prosesser eller mangelen på dem har jeg jo skrevet om før.

Da vi skulle ha konf, spola jeg tilbake og søkte på bloggposter hvor jeg hadde skrevet om ungene, og noe av det er slett ikke verst, og det meste hadde jeg glemt, så sånn sett så har det en verdi for meg selv ihvertfall, og kanskje for ungene når jeg ikke er mer

Rållså snakket en gang om at jødene hadde et syn på døden som var omtrent sånn som dette: Man dør to ganger. Først når hjertet slutter å slå, og deretter når vi ikke lever i folk sin bevissthet lenger. Altså at man ikke blir huska av noen, og dermed ikke har betydning for dem som er igjen. Jeg er litt uenig med meg selv om det er slik. Det finnes jo film og bilder og opptaksutstyr og plater og bøker som udødeliggjør noen. Mest berømtheter, despoter og denslags, selvfølgelig, men jeg liker ideen om at vi holder folk i live med å snakke om dem. Særlig folk som har vært nære, selvsagt. Jeg gjør det selv.

På gravplassen på Kåda ligger det mye slekt og mennesker som jeg har ansikter på. Jeg kan huske ting de har sagt eller gjort. Noen bare i glimt, men de nærmeste gjerne i lenger sekvenser. Når vi er der oppe - noen ganger har jeg ungene med - så sjekker vi selvsagt først ut de nærmeste. Skifersteinen med mors og fars navn, der far sine bokstaver og datoer er noe mattere i fargen, siden de er fem år eldre. Farmor og farfar sin stein som står like ved, og rett bak ligger oldefar og oldemor, som jeg ikke husker i det hele tatt.  Min venn og oppussingskamerat Otto - som også har forlatt oss - fortalte meg om oldefar Østen - at han var stor og sterk, hadde et spesielt godt lag med hester, og at han lempet hundrekilosekker med korn over ryggen som ingenting. 

Her ligge du, pappa! pleier ungene å si. Men jeg har aldri forstått meg på hest. Jeg synes de er stress å forholde seg til. Det er vel nærmere seksti år siden oldemor døde. Far var hennes favoritt, var det noen som sa, han fikk alltid mer snop og penger enn søsknene.

Det er livets gang at den gravsteinen vil forsvinne, og gi plass til en annen, og da vil det liksom være definitivt, at de går ut av tiden, og bare eksisterer på et par bilder hvor de er så alvorlige at man skulle tro at det ikke går an.

For et par uker siden bestilte jeg en LP hos Platekompaniet som jeg har vært med på å lage selv. Jeg ga vekk mitt eksemplar for ørten år siden, før jeg fikk platespiller. 

I morgen skal Arni og jeg til Alsvik og jobbe med de nye låtene. Det blir bra greier. Blir kanskje ei pils også.