Ska det ver så ska det ver

Jeg har skrevet om sommeren 1981 før. Antagelig flere ganger. Mye mulig to innlegg som sier noenlunde det samme. Fordi da jeg skreiv det andre, så hadde jeg glemt det første.

Det er fordi jeg glemmer lett, og fordi tankene går i sirkler og ofte vender tilbake til start. Jeg hadde sommerkompiser fra byen, før pliktene mine på gården vokste og ble fulltids sommerjobb. Og de var bygutter og det er lukta av kaffe og toast og redningsvester og sprellende fisk som blir dratt opp fra havet.

Men nylig - da jeg henta en LP jeg har kjøpt via en gruppe på facebook - skein det lys inn på en annen viktig ting som hendte denne sommeren. Rocken tok meg. Til et nytt nivå. Rocken hadde skarre'r, akkurat som meg.

Og det var Stavangerensemblet sin Ska det ver så ska det ver. Og jeg lurer på om det var storesøster Bergljot sin kassett (dette var antagelig tiden da hun meldte seg inn i SMC (scandinavian music club). Et genialt forretningskonsept med følgende innfallsvinkel: Man meldte seg inn i en såkalt klubb, og kunne velge blant noen knallbillige kassetter eller plater, og så forpliktet man seg til å kjøpe en utvalgt plate eller kassett i måneden, og hvis man avbestilte så kunne man det, men det var komplisert å avbestille, og alt var postordre, og på Randøy tok sånt tid.

Og Bergljot var 12-13 på denne tiden og sto - mildt sagt - uten fast inntekt. Det var fem mil og en nesten totimers tur med hurtigbåt til nærmeste platebutikk, så SMC var vel - foruten ti i skuddet den eneste kilden vi hadde til fersk populærmusikk.

Det var Springsteen der, Alphaville, ABBA? Og noe Nick Kershaw-greier, og altså (tror jeg), I Bergljot's kassettrack. Stavangerensemblet. Brødrene fra byen hadde med seg Mods og jeg hadde Ska det ver så ska det ver med Stavangerensemblet. Og vi spilte disse tapene på en liten mono kassettspiller.

Dro den med oss og spilte og spilte til båndet gikk seinere og seinere. VEENT PÅ MEG, VEENT PÅ MEEEG til det til slutt stoppet og vi begav oss inn i indianerland. I 1981 var det helt greit å si indianer, dette til informasjon.

Alle fra Rogaland- ihvertfall sør for Boknafjorden har et forhold til Mods- de er en del av kulturarven. Og for mange er dette et ukomplisert forhold, det er forbundet med glede og allsang og rølp og Norge som vinner VM i kvinnehåndball eller Norge vinner EM i kvinnehåndball eller Norge vinner OL i - ja, you know the drill.

Og det er selvsagt Tore Tang de kan -  ihvertfall mesteparten av første verset av - og hele refrenget, og joda, det har sin sjarm det. Nå skal jeg være forsiktig med hva jeg skriver.

Mange av oss andre så kanskje helst at Norge vant VM i kvinnehåndball litt sjeldnere. Men nå er jeg i ei blindgate igjen.

Stavangerensemblet's Ska det ver så ska det ver har kvaliteter som var mangelvare i norsk musikkflora i 1981. 

Den har ekstremt gode tekster på dialekt - i all hovedsak forfattet av Gunnar Roalkvam og Svein Tang-Wa, den har catchy, gode sanger - sunget av en vokalist som oser av galskap, humor og rock'n roll. Og da jeg la plata på tallerkenen og senka stiften ned på ytterste rilla, strømmet råfriske radio ut av høyttalerne 

Eg skrudde på radioen, vett du ka di sa? At någen sko få, mens andre må ta

Di sa det va ei løysing, di sa det va bra - men kor komme alle spørsmålå fra? Gitarriffet er enkelt, lettgjenkjennelig, ikke noe dill. Vokalisten diller så mye han vil, og det kler sangen så utrolig bra.

Tett etter følger min favorittlåt: Kvellen va kalle (og månen va halle). 

Jeg trekker litt fordi noen av låtene sklir ut i reggea, og fordi Froddi i den låten som heter Får meg kje te synger:

Eg gjekk i fra na

hu satt igjen

Eg smellde te na

hu satt og grein

Det er en som heter Tor Salomonsen som har skrevet den teksten. Jeg ser egentlig ikke at det var greit å synge om at man banker dama si i 1981 heller.

Eller kanskje jeg bare har blitt et politisk korrekt persilleblad som ikke tåler litt gladvold i en ellers utmerka gladlåt.

Første verset er episk:

Nummer på veggen

telefonkiosk

kronå i håndå

står så ein tosk

Javel! Plata er uansett en klassiker. Og hvil i fred, Froddi. Tidenes frontmann i norsk rock.

Og god syttamai til dere! Og ikke noen flaggbrenning eller annet hekkan!