Livemusikk er livets vann

Alle har vi roller eller funksjoner som vi fungerer mer eller mindre optimalt i, og jevnlig får vi påminnelser om tingenes tilstand, der vi ser hvordan vi ligger an. Som en jevnlig evaluering som de mest samvittighetsfulle av oss har emjende i bakhodet, som en lav durelyd.

Min funksjon som regelmessig blogger - i den laveste delen av influencerfloraen, både i forhold til antall lesere og oppdateringer er èn av dem som har blitt vanskjøttet over lengre tid.

Egentlig burde prinsippet om at man skal gi alt for publikum - uansett hvor få de er - gjelde. Men så er det litt sånn at dersom dette skal funke, så må ikke publikum ( altså leseren - du) stå helt bak ved miksepulten med armene i kors. Det er ikke motiverende.  Kanskje du er publikum - eller leser da - av plikt. Kanskje du venter på noe som minner om en gammel hit fra de totre første platene. Og DETTE - denne sutringa fra en influencer som forlengst har mistet sin brodd - DET gidder du ikke forholde deg til.

Fair enough.

Så hvordan forløper egentlig en uke for Påskeharen? Foreksempel den siste uka i Mai - med lørdagen og søndagen duppende over i Juni?

Annenhver uke har jeg vakt. Det betyr sånn omtrent at jeg har forplikta meg til å jobbe til klokka 23 hvis det er behov for det. Det kan det være, og så er det ikke det likevel, eller det kan være behov for mer.

Siste uke i Mai da, var en slik uke. Sist uke jobba jeg dag, natt og helg og kveld, og fikk pressa inn et kurs på dagtid også.

Sånne uker er ikke ideelle for familieliv eller fritidssysler, for dem som driver med denslags, men KAN være gunstige økonomisk.

Så i rollen som arbeidstaker innfridde jeg greit sist uke, synes jeg, og da jobbing på lørdagen utgikk, banet det vei for musikkfest - vårens vakreste eventyr - med drøyt 90 artister fra et distrikt med et musikkliv som virkelig bobler og syder og koker på alle nivå.

Musikkfest er lagt opp med en flat struktur, Åtte scener, alle band får spille like lenge - 20 minutter, noe som gjør at man holder det ut hvis det er helt krise, og fortsatt er sugen hvis man liker det man hører, og sjekker det ut på strømmetjenester eller konserter hvis anledningen byr seg seinere.

Jeg besøkte kun tre scener denne lørdagen - alt klarer man jo ikke få med seg likevel - så da blir det å prioritere.

Jeg sklei inn på Blåveis, og fikk akkurat med meg siste innslag av avantgarde-prosjektet, eller hva man skal kalle det, som kaller seg Panda Breeding Diary.

Som en enkel, men noenlunde åpen og inkluderende mann fra landet på nesten 54 år, må jeg si at dette ikke ga meg særlig mye, sånn musikalsk sett. Ifølge Rogalyd er de et musikkteaterprosjekt som har som har som mål å sette fokus på verdens internasjonale kriser, samplinger og folieklær og litt rar dansing. De var fire eller fem stykker.

Som rednecksene sier i Blues Brothers når de blir eksponert for soulmuisikk: That aint no Hank Williams tune! Jeg synes de skal ha for innsatsen og kostymene, og kanskje innholdet - som nesten helt sikkert handlet om Palestina.

The Overalls var en totalt annen sjanger igjen. To unge mennesker (ikke purunge, siden de jobba i baren på Blåveis) ei veldig forsiktig jente med en veldig forsiktig stemme, med en gitar over knærne, som hun nesten ikke spilte på, og en ung fyr som spilte nokså mye på sin. Underveis måtte jeg hysje på noen som snakka litt høyt.  Det var et ganske fint sett. Kanskje litt monotont, om man skulle sette fingeren på noe, og så står det i Rogalyd at det er indie, men jeg vil kalle det visepop, for min del.

Gjermund og jeg drakk lettøl og koste oss i sofaen sammen med lydmannen.

Min gode venn Kjartan - og hans vingemann - som jeg ikke vet hva heter - satte seg på hver sin barkrakk. Det begynte å komme godt med folk, og siden lydprøven gikk så kjapt, tok de en ekstra låt på sparket.

Satan og Kjartan er fullblods entertainere, og visene - som hører til i det aller mørkeste country-segmentet (this COULD have been a Hank Williams tune) falt virkelig i smak blant publikum, Det er deilig at det er lov å være såpass drøy på en scene i 2024. De blei klappa av til jubel fra oss i salen.

Det neste bandet funka ikke for meg, det var nokså flinkt - hverken fugl eller fisk - en vokalist som overforklarte hva sangene handlet om, og irriterte en gammel grinebiter. Han framførte også en slags dans underveis, og skal man si dette på en skånsom måte, så kan man kanskje si at jeg ikke var i målgruppa.

Jeg tror bandet het Dogs Offended.

Musikkfest er vårens vakreste eventyr. Jeg ser at Gjermund og jeg er i eldste enden av publikum. Før Svart Hav går på, trekker det folk inn og ut av lokalene, og det kommer ei dame inn med  et par små unger med rosa hørselvern, iført ei Svart Hav- T-skjorte.

De er åpenbart i slekt med den ene gitaristen, og heier uhemmet på bandet igjennom hele konserten. De høster smil blant publikum. Bandet er tight og tøft, med blytunge riff, og en sjarmerende opptreden hoder nikker med, og jeg er blant dem som syntes dette var et veldig tøft liveband.

Gjermund måtte stikke etter et par låter, og da settet var ferdig, gikk jeg ut og rusla en tur, Det var lyd i vågen også, sol, folkeliv. Og plutselig var Herr og Fru Olsson også der, og Tommy og jeg rusla opp mot Folken.

Jeg må nesten få presisere at jeg ikke er noen anmelder, det vil jeg ikke være og det kan jeg ikke være, alt jeg skriver er basert på mine subjektive opplevelser av de artistene jeg ser. Jeg kan like et godt slakt jeg, men lokale band med varierende erfaring, de fortjener først og fremst at man stiller opp, og at man heier på dem, de har satt av tid til å øve og spille, og de stiller gratis for å gi et fantastisk tilbud til innbyggerne på Nordjæren.

Min rolle som konsertgjenger er ettehvert utvida til rocke-pappa, til venninne-verge (for min datters venninner som ville se band der det var alkoholservering), og - ufrivillig garderobevakt - bak ved miksepulten på Folken.

Sønnen og WRAGH! har jeg fulgt siden de starta å øve borte på skolen - de kan vel ha vært elleve år, eller tolv, de har holdt på på Metropolis, og gått på kurs og fått glimrende veiledning i å skrive egne låter, med egne tekster, og de har kompiser som spiller i Deponi, og i Peanus, og nå øver de tre ganger i uka(!), de er 14 år, spiller noe som ligger i skjæringspunktet mellom punk og hardcore - og har tatt sjumilssteg i retning av å bli et skikkelig bra og energisk liveband.

Scenen i storsalen på Folken er ikke for stor for de fire. De peiser på, og gitaristen tar regien og insisterer på at folk må komme nærmere. Kom nærmare! Me bite ikkje, kauker han, og de aller fleste (som ikke er over sytti år, eller har fått ansvaret for 3 jakker og 3 vesker) trekker fram mot scenen.

Sønnen er frontmann, og i løpet av de tjue minuttene de spiller har han antakelig bevega seg mer enn jeg har gjort tilsammen på de snart førti årene jeg har vært vokalist. Jeg dansa kanskje 2-3 ganger på den første turneen med Tristania, Jeg var full, og har angra på det hver dag siden. Jeg tviler forøvrig på om jeg har øvd tre ganger i uka noen gang, heller.

Sønnen er lang og tynn og ser kul ut, i skinnjakke med t-skjorte under, og brølinga takler han kjempebra. Bandet har blitt enda tightere siden sist jeg hørte dem, og forsyne meg om ikke gitaristen hekter av seg gitaren og hopper ut i publikum og begynner å skubbe i dem mens resten av bandet kjører på, før han klatrer opp igjen og fortsetter å spille.

Jeg er selvsagt bare en innhabil garderobemannverge, men dette var virkelig bra. Han som er over sytti, og som er verge for the glimmer twins må også være med, han har svarte sprittusj-kryss over hendene, akkurat som meg, og siden ungdommene har lyst til å se flere band, må både han og jeg oppholde oss i bygget og holde et slags oppsyn, selv om det egentlig ikke er det vi gjør. Han går ned i det såkalte Akvariet, men det er jo også et slags konsertlokale, med DJ-er av ymse slag, som spiller techno, house og trip hop, nokså fint, men alt for høyt til at det er mulig å slappe av der.

Ungdommene springer først på Metropolis for å se noen band, og etter en stund går Aleksander, Endre, Jesper og jeg på scenen i kjelleren, som heter Grottene, og der får vi bivåne et heidundrende liveband som heter You Know Who, likheten til Turbonegro er slående, både musikalsk og estetisk sett. Vokalisten er ekstremt utagerende, og de som spiller strenger hopper opp og ned, eller poser breibeint på den vesle scenen. Rett som det er tar vokalisten noen runder ut i publikum, det svett, hardt og tight. Og vi liker dette her, og etter konserten får Jesper en svett bamseklem av vokalisten. Jeg er glad det er han og ikke meg. Men satan, for et bra liveband!

Javel, denne posten her er allerede alt for lang, den er skrevet i nykk og rapp, vi så flere band, gode band og mindre gode band. Hederlig omtale til The Substitutes, og de unge rockerne i Deponi - de har løfta seg enormt siden første gang jeg så dem.

Støtt opp om lokalt musikkliv. Kjøp t-skjorter og plater. Så blir dette helt fantastisk, og ja, jeg var mør i ørene og vond i ryggen etter ørten timer med rock, men lykkelig! Og ja, jeg var på et tidspunkt irritert på datteren, fordi hennes bandprioritering gjorde at jeg måtte nedprioritere noe jeg hadde lyst til å se, men jeg var lykkelig! Og forsyne meg om det ikke lå en helt fersk minnekonsert for Svein Tang Wa på nettspilleren til NRK, og ja: Jeg grein når de sang morer, og den som ikke røres av den sangen må ha et hjerte av stein.

TAaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaakk

for  meeeg.