Den unormalt kalde våren

 Der er den  tiden på året.

Jeg sitter i kartlesersetet i Jon Eirik sin bil, vi kjører sørover mot Bryne, på vei mot studio for å spille inn vokal på to nye låter.

Jæren er mindre grønn enn den pleier å være i slutten av April, synes jeg. Og så sier jeg det til Jon Eirik, og jeg sier at det har vært en kald vår, og han sier at han synes den har vært ganske varm, men  jeg holder på mitt. Det har ligget mellom fem og åtte grader på dagtid, og så seint som i forrige uke var det nattefrost, og jeg måtte skrape bilen.

Ja, e dette någe du vett? At det har vore kalde vår? Spør han meg.

Jeg sier at det er forsket på. Synsebasert forsket på, og sånn har det altså blitt - at vi sitter og diskuterer været.

Synsebasert forskning er min favorittforskning.

Det har vært en ganske travel uke. Travlest for Rållså, og nest travlest for meg.

Ingrid og Endre blei konfirmert i går. Det har vært travelt for oss alle, og det er Rållså som har gjort mest og jeg nestmest.

Men det blei en fin fest også, da. Siden de lærde strides om hva som er kjedeligst av konfirmasjon og barnedåp, var det viktig for oss å (prøve) å gjøre det minst mulig kjedelig for gjestene.

For foreldre tror jeg ikke det kan være kjedelig uansett, siden de - eller vi da har laga festen sjæl - og setter avkommet høyere enn absolutt alt og alle. Og en konfirmasjon er uansett ikke en anledning der man skal dele ut frekke små stikk eller blottlegge børnenes mindre fantastiske sider.

I aftenblabla-podcasten sa de - eller Harald Birkevold sa - at i 2024 markerer konfirmasjonen overgangen fra å være barn til å fortsatt være barn, og det er presist formulert, synes jeg.

For foreldre er det (utenom stresset) en tid for å se tilbake på barndommen, alle bildene - tusener på tusener, og for lettrørte folk som meg, så blei det til å blunke vekk ei tåre eller to, men mest i de forberedende fasene, mens man bladde i bloggposter og bilder, og forsøkte å formulere noen ord til en tale eller en sang.

Seremonien i Fartein Valen var veldig veldig bra. Hadde det ikke vært for en avgjørelse koret hadde tatt om at det var lurt å ha en sang med bare lyder og duttua- koring, så kan det hende at jeg hadde trillet en sekser.

Resten av musikken var fin, altså. Knallgode solister og musikere, og gode sanger også. Og lyden var jo superb. Og Nina Ellen Ødegård framførte en perfekt tale til konfirmantene.

Med det nære og personlige som utgangspunkt, og så spente hun en himmel over det hele. Og stemninga var jo veldig fin. Bunadsfaktoren nådde nesten syttendemai-nivå. Ødegård gjorde jo det også til noe personlig, der hun manet fram bildet av moren som satt med nåla og strevde med stingene.

Det tok sin tid med å dele ut roser og diplom, og noen foreldre klarte ikke å holde jubelen tilbake når deres avkom blei presentert, og da alle var presentert, da var det liksom til å samle troppene og fortsette til festlokalet.

Og det blei jo fint det. Det var jo nesten hele stammen, små og store. God mat, sanger og taler til begge hovedpersonene, bildekavalkade i ti minutter, og kahoot og kaker. Og to fornøyde og nyrike ungdommer.

Og veldig god hjelp med maten.

Og så er det jo ryddinga etterpå, som Endre hjalp til med, og de siste serveringsbrettene og lysestakene går inn i sine respektive skap i det jeg skriver disse ordene

Vokalopptakene gikk til helvete, siden vokalisten sliter med noe hoste. Han skylder det på den unormalt kalde våren.