For ingenting er vakrere enn dine egne unger når de sover
Flyet vårt taxet ut på rullebanen, som ei stor feit kråke med buken full av sydenturister, og snart forsvant Rogaland under skyene, og flyvertkvinnenne og flyvertmennene kunne starte sitt progressive salg av taxfreevarer. Man kunne kjøpe direkte, eller bestille slik at varene lå i setet til returen ei uke seinere. Kortterminalene gikk varme, så det var tydelig at dette var et populært tiltak.
Hun som satt tversover gangen for meg handla for attenhundre kroner. Sprit, snop, solbriller, sølv og sigaretter. Alle de 5 S'ene.
Og så kom drikkevarene, ungene fikk en boks brus hver, og Endre gomla muffins og jeg drakk pils, og vi var på stigende begge to. Igjen gløtta jeg tversover gangen, hvor mannen til den handleglade hadde fylt opp bordet sitt med to øl, sjampis, en whisky og to gin tonic. Rutinert.
Jeg tror aldri jeg har drukket så lite som en boks øl når jeg har flydd. Ikke til Oslo engang.
Men det er bare en ting jeg liker mindre enn berusede småbarnsforeldre, og det er forestillingen om at jeg skulle være en av dem. Det holdt med den ene.
Det fremstår fortsatt litt uklart for meg det der med at vi skulle hjelpe Thomas Cook med å redde verden. Kanskje de ga prosenter av overskuddet fra spritsalget til regnskogfondet.
Selve flyturen gikk fint, takket være ipaden og tegnebøkene. Med jevne mellomrom måtte jeg ned på dørken og sokne etter klosser og fargeblyanter. Med vekslende hell, får man si.
Kråka vår dalte dovent inn over den brunsvidde ferieøya, og flyplassen som heter Palma.
Da var det å pakke sammen alle remediene, forklare smellet fra hjulene som ble kjørt ut under understellet, vente på plinget som indikerer at man kan løsne setebeltene, og stå og trykke en stund før man forlot flyet i en kladeis av siddiser og jærbuer.
Flyplassen var mye større enn jeg hadde sett for meg, med uendelige korridorer og rullefortau, og vi hadde to tissepauser, og omsider kom vi inn på området hvor bagasjen skulle komme ut, og vi fant to traller, heiv to kofferter og en unge oppå hver, og kryssa nothing to declare med god samvittighet, og så var det å følge skiltene med Sun Wing, til riktig buss, og det var fløyelskveld og Ingrid drømte om å klatre i palmene, og da bagasjen vår var avlevert til sjåføren, klatra vi opp i andre etasje, og fant seter et stykke bak. Det var en jærbu som var pottesur og skjelte ut kone og unger fordi de ikke hadde gjort sånn som han sa, og denslags er det jo sjarmerende å bevitne i sin umiddelbare intimsone.
Guiden var ei blid, svensk dame, som ønsket oss velkommen til det ultimate ferieparadiser, og Sun Wing hadde en drøm om å få oss til å elske ferie like mye som de gjorde det, og det lukta mugg fra airconditionanlegget, og da vi hadde trilla i ti minutter sovna Endre med hodet i fanget mitt, og jeg strøyk ham over pannen, og da jeg kikka på Rållså, så hadde Ingrid sovna i hennes fang også, og vi smilte til hverandre, for ingenting er vakrere enn dine egne unger når de sover.
Hun som satt tversover gangen for meg handla for attenhundre kroner. Sprit, snop, solbriller, sølv og sigaretter. Alle de 5 S'ene.
Og så kom drikkevarene, ungene fikk en boks brus hver, og Endre gomla muffins og jeg drakk pils, og vi var på stigende begge to. Igjen gløtta jeg tversover gangen, hvor mannen til den handleglade hadde fylt opp bordet sitt med to øl, sjampis, en whisky og to gin tonic. Rutinert.
Jeg tror aldri jeg har drukket så lite som en boks øl når jeg har flydd. Ikke til Oslo engang.
Men det er bare en ting jeg liker mindre enn berusede småbarnsforeldre, og det er forestillingen om at jeg skulle være en av dem. Det holdt med den ene.
Det fremstår fortsatt litt uklart for meg det der med at vi skulle hjelpe Thomas Cook med å redde verden. Kanskje de ga prosenter av overskuddet fra spritsalget til regnskogfondet.
Selve flyturen gikk fint, takket være ipaden og tegnebøkene. Med jevne mellomrom måtte jeg ned på dørken og sokne etter klosser og fargeblyanter. Med vekslende hell, får man si.
Kråka vår dalte dovent inn over den brunsvidde ferieøya, og flyplassen som heter Palma.
Da var det å pakke sammen alle remediene, forklare smellet fra hjulene som ble kjørt ut under understellet, vente på plinget som indikerer at man kan løsne setebeltene, og stå og trykke en stund før man forlot flyet i en kladeis av siddiser og jærbuer.
Flyplassen var mye større enn jeg hadde sett for meg, med uendelige korridorer og rullefortau, og vi hadde to tissepauser, og omsider kom vi inn på området hvor bagasjen skulle komme ut, og vi fant to traller, heiv to kofferter og en unge oppå hver, og kryssa nothing to declare med god samvittighet, og så var det å følge skiltene med Sun Wing, til riktig buss, og det var fløyelskveld og Ingrid drømte om å klatre i palmene, og da bagasjen vår var avlevert til sjåføren, klatra vi opp i andre etasje, og fant seter et stykke bak. Det var en jærbu som var pottesur og skjelte ut kone og unger fordi de ikke hadde gjort sånn som han sa, og denslags er det jo sjarmerende å bevitne i sin umiddelbare intimsone.
Guiden var ei blid, svensk dame, som ønsket oss velkommen til det ultimate ferieparadiser, og Sun Wing hadde en drøm om å få oss til å elske ferie like mye som de gjorde det, og det lukta mugg fra airconditionanlegget, og da vi hadde trilla i ti minutter sovna Endre med hodet i fanget mitt, og jeg strøyk ham over pannen, og da jeg kikka på Rållså, så hadde Ingrid sovna i hennes fang også, og vi smilte til hverandre, for ingenting er vakrere enn dine egne unger når de sover.
Kommentarer