Born to be wild

Jeg hadde lenge tenkt at jeg skulle lage en kronologisk reiseskildring. En slags roadmovie fra vår familietur til Danmark.
Men så tenkte jeg at jeg ikke orket. Dessuten er jeg ganske dårlig på kronologi, det er svarte hull hvor tiden har forsvunnet, og komprimerte hendelser som går slag i slag, og alt er mikset sammen og går rundt og rundt. Oppi knollen.

Jeg formidler heller noen enkeltepisoder. Så virker ikke oppgaven fullt så uoverkommelig.

Uttrykket 'Danskebåt' er nok til å fremkalle bilder på netthinna for de fleste av oss. Bilder av pensjonister med trillebager sprengfulle av sprit, kjøtt og tobakk. Bilder av fulle rånere fra Jæderen og omegn, ravende og lallende i baren, med en karaokemikrofon i den ene hånda og en altfor stor og altfor rosa drink i den andre.
Bilder av Østeuropeiske danseband i uniformer med soveromsblikk som radbrekker gamle Dire straits-låter. Nanananananana it's the walk of life.
Bilder av gråhårede damer med øynene hypnotisk sugd inn i spillautomatene.
Nok.

Jeg hadde aldri før reist med de nye, raske båtene som bare bruker et par timer over. Men jeg syntes absolutt at konseptet virket genialt.

Vi svingte ombord. To store og to små. I en karavane av småbarnsfamilier og tyske bobiler. Vi ble henvist til våre seter i comfort - loungen. Øverst.
Der møtte vi også våre reisefeller. Og da vi hadde funnet setene våre, la skipet fra land. Det blåste friskt, og båten var ikke så stor, men disse to faktorene kom jeg ikke på å legge sammen. Heller ikke det faktum at det lå store mengder spyposer plassert på strategiske steder.
Ikke før Rållså sank sammen i setet sitt, skipet begynte og gynge og krenge på seg, Ingrid begynte å gråte, og jeg tok henne på fanget, Endre satte seg i setet ved siden av mitt, jeg tok hånden hans i min. Da kom den første spyspruten fra Ingrid. Og så fra Endre. Så begge på en gang. I kryss. Jeg var sjanseløs.

Og motsatt av meg satt Rållså som en annen Birgitte Bardot tilbakelent bak mørke solbriller og var fullstendig ubrukelig.
Hun var syk hun også.

Da kom det en engel fra besetningen og spurte om vi trengte hjelp. Hun hjalp meg å tørke opp, og tilbød seg tilogmed å vaske de nedspydde klærne våre.

Det eneste jeg kunne gjøre, var å trøste ungene. Synge for dem. Fortelle dem at vi snart var fremme.

Jeg var en faens supermann, var jeg. Ei søyle i et hav av spy.

Snøggbåten over Skagerak var med ett et mye mindre forlokkende alternativ.