Come as you are
Natt til Palmesøndag ble tilbragt hos Pål Øystein.
Det er et årlig evenement som jeg hadde gledet meg til lenge. Det faktum at det var føringer for antrekk gjorde ikke meg noe.
Hemmeligheten bak en god fest er deltakerne. Alt det andre er krydder. Og så kan en jo selv avgjøre hvor mye det skal spices opp.
Det er ikke så ofte jeg er ute blant folk lenger. Hvis man ikke regner den nærmeste familien som folk. Eller de på jobben. Og det må man vel nesten.
Jeg ankom Casa Pål Øystein tre timer etter de andre, og det var på forhånd gjenstand for en del bekymring. Det har vært mange slike fester oppigjennom årene, hvor de som startet først ofte har opparbeidet seg et forsprang som er helt umulig å ta igjen. Og de førststartende befinner seg på andre kanaler enn dem som man kan finne på FM-båndet. Og da blir det umulig å få noe særlig ut av samkvemmet. Det blir liksom litt som å være på sirkus.
Mine bekymringer skulle imidlertid vise seg å være ubegrunnet.
Ingen av de som var kommet før meg var overstadige.
(Selv hadde jeg drukket en enslig boks fatøl mens jeg ventet på ferja. Og nytt en sigarett og kikket ut på fjorden. Og så hadde jeg gått ombord og lest noen sider i Gaute Heivoll's 'Ungdomssangen' - ei bok som jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg liker - eller ikke.)
Det første som slo meg da jeg kom inn i stua var hvor mye flid de enkelte deltakerne hadde lagt i kleskoden for `Preppy 60-tall`. Mye propeller og ruter og jeg tenkte at her er det en rimelig stor sjans for at jeg kan bli den siste som kommer og den første som går (noe som ikke ville være SÅ ekstraordinært for en del år tilbake , men temmelig kjipt, sånn generelt.) Det lå som klausul i invitasjonen at den som var dårligst kledd måtte gå hjem rett etter middagen.
Det var en trussel som ikke ble fulgt opp. Pål Øystein valgte heller å straffe en vilkårlig gjest (Guinnessmannen), som dessuten hadde lagt seg ganske så mye flid i antrekket sitt.
Aiaiai, Pål Øystein kunne ha blitt en ganske eksentrisk diktator. Urettferdig og inkonsekvent.
Straffen var å gå med en liten rosa champagneflaske festet til håndleddet. Ikke veldig avskrekkende. Men den smakte gjørme.
Og unnasluntrere som Rahald og meg selv - som ikke hadde lagt oss i selen for prepp eller stil - slapp enhver form for ydmykelse.
Det var en fin fest. Vibbefritt, som forventet.
Jeg brukte ganske mye tid på å diskutere Moby Dick med den eneste jeg kjenner som har lest boka. Selv er jeg drøyt halveis. Jeg begynte rett etter jul. Det er ei fantstisk bok. Men språket er så mettet at jeg ikke kan lese mer enn firefem sider før jeg må legge den fra meg.
Sitter jeg på feil plass på hurtigbåten - i nærheten av de mest høyrøstede morgenfuglene - så får jeg ikke lest noesomhelst.
Så brukte jeg ganske lang tid på å kjefte på Guinnessmannen fordi han sier han bare leser klasikere av døde mannlige forfattere. (Skal vedde på at han har lest hele Isfolket i smug, men ikke tør å fortelle om det).
Og etter det husker jeg ikke så mye. Men det var en del sprit inne i bildet. Og noen parykker. Og et par øl.
Det er et årlig evenement som jeg hadde gledet meg til lenge. Det faktum at det var føringer for antrekk gjorde ikke meg noe.
Hemmeligheten bak en god fest er deltakerne. Alt det andre er krydder. Og så kan en jo selv avgjøre hvor mye det skal spices opp.
Det er ikke så ofte jeg er ute blant folk lenger. Hvis man ikke regner den nærmeste familien som folk. Eller de på jobben. Og det må man vel nesten.
Jeg ankom Casa Pål Øystein tre timer etter de andre, og det var på forhånd gjenstand for en del bekymring. Det har vært mange slike fester oppigjennom årene, hvor de som startet først ofte har opparbeidet seg et forsprang som er helt umulig å ta igjen. Og de førststartende befinner seg på andre kanaler enn dem som man kan finne på FM-båndet. Og da blir det umulig å få noe særlig ut av samkvemmet. Det blir liksom litt som å være på sirkus.
Mine bekymringer skulle imidlertid vise seg å være ubegrunnet.
Ingen av de som var kommet før meg var overstadige.
(Selv hadde jeg drukket en enslig boks fatøl mens jeg ventet på ferja. Og nytt en sigarett og kikket ut på fjorden. Og så hadde jeg gått ombord og lest noen sider i Gaute Heivoll's 'Ungdomssangen' - ei bok som jeg ikke helt klarer å bestemme meg for om jeg liker - eller ikke.)
Det første som slo meg da jeg kom inn i stua var hvor mye flid de enkelte deltakerne hadde lagt i kleskoden for `Preppy 60-tall`. Mye propeller og ruter og jeg tenkte at her er det en rimelig stor sjans for at jeg kan bli den siste som kommer og den første som går (noe som ikke ville være SÅ ekstraordinært for en del år tilbake , men temmelig kjipt, sånn generelt.) Det lå som klausul i invitasjonen at den som var dårligst kledd måtte gå hjem rett etter middagen.
Det var en trussel som ikke ble fulgt opp. Pål Øystein valgte heller å straffe en vilkårlig gjest (Guinnessmannen), som dessuten hadde lagt seg ganske så mye flid i antrekket sitt.
Aiaiai, Pål Øystein kunne ha blitt en ganske eksentrisk diktator. Urettferdig og inkonsekvent.
Straffen var å gå med en liten rosa champagneflaske festet til håndleddet. Ikke veldig avskrekkende. Men den smakte gjørme.
Og unnasluntrere som Rahald og meg selv - som ikke hadde lagt oss i selen for prepp eller stil - slapp enhver form for ydmykelse.
Det var en fin fest. Vibbefritt, som forventet.
Jeg brukte ganske mye tid på å diskutere Moby Dick med den eneste jeg kjenner som har lest boka. Selv er jeg drøyt halveis. Jeg begynte rett etter jul. Det er ei fantstisk bok. Men språket er så mettet at jeg ikke kan lese mer enn firefem sider før jeg må legge den fra meg.
Sitter jeg på feil plass på hurtigbåten - i nærheten av de mest høyrøstede morgenfuglene - så får jeg ikke lest noesomhelst.
Så brukte jeg ganske lang tid på å kjefte på Guinnessmannen fordi han sier han bare leser klasikere av døde mannlige forfattere. (Skal vedde på at han har lest hele Isfolket i smug, men ikke tør å fortelle om det).
Og etter det husker jeg ikke så mye. Men det var en del sprit inne i bildet. Og noen parykker. Og et par øl.
Kommentarer
Håper vi begge slipper skam og hån på neste påskefest fra vår utilregnelige vert.