Trøkamel
Jeg liker ikke å sykle. Den opplagte grunnen til dette er at jeg har vokst opp i Fyfylke, hvor det er uendelig mange motbakker, og jeg har syklet mye - milevis på fotballtrening - som jeg i etterpåklokskapens navn nok kunne spart meg.
To sesonger - ett innhopp fra benken på rundt ti minutter - null målgivende - null mål. Jeg er ikke sikker på om de ti minuttene teller som en kamp.
Men denne statistikken er - utrolig nok - bedre enn den min far hadde på Øxnevad jordbruksskoles lag - de plasserte far på benken, og de visste at han hadde veldig lyst til å spille, men fortsatte heller med ti mann enn å sette ham innpå.
Etter alle solemerker vil ikke Endre heller bli noen atlet.
Men det var syklingen jeg skulle skrive om. Storesøster Bergljot har et prosjekt med å tømme garasjen sin for skrot (les:overflødige gjenstander), og en slik sykkeltilhenger var blant utstyret som skulle fjernes. Rållså er alltid positiv, og så for seg sykkelturer til byen med ungene i hengeren, og røde eplekinn og frisk luft.
Mine første bilder var som vanlig: Herregud, enda mer skrot som vi ikke kommer til å bruke.
Så sist jeg var hos Bergljot - eller nest sist - så fylte jeg bilen med denne farkosten som skulle gjøre livene våre så mye lettere.
Jeg har pumpet luft i dekkene - på sykkelen og tralla - og funnet bruksområde. Jeg sykler med henger via barnehagen - parkerer farkosten ved sykkelstativet, og så sykler jeg på jobb, og lemper ungene oppi på veien hjem.
Ungene ELSKER tralla. De elsker fargene, og flagget og at de har sykkelhjelmer på, og at det er slike små lommer på sidene som det ligger verktøy oppi. Men mest av alt liker de at (når) jeg sykler fort og ringer med bjella og de roper JUHUUU! HER KOMME ME!
Da er de til å spise opp, og det blir nesten gøy å sykle igjen, og det har det ikke vært siden jeg var tolv år.
Det å sykle alene er fortsatt gørr. Og hvorfor er det alltid motvind? Men jeg sykler på Rållså sin damesykkel, som har korg framme, og korga er jeg veldig kry av.
Forøvrig sies det at sykkelsporten er så full av dop, men det har jeg sett lite til.
To sesonger - ett innhopp fra benken på rundt ti minutter - null målgivende - null mål. Jeg er ikke sikker på om de ti minuttene teller som en kamp.
Men denne statistikken er - utrolig nok - bedre enn den min far hadde på Øxnevad jordbruksskoles lag - de plasserte far på benken, og de visste at han hadde veldig lyst til å spille, men fortsatte heller med ti mann enn å sette ham innpå.
Etter alle solemerker vil ikke Endre heller bli noen atlet.
Men det var syklingen jeg skulle skrive om. Storesøster Bergljot har et prosjekt med å tømme garasjen sin for skrot (les:overflødige gjenstander), og en slik sykkeltilhenger var blant utstyret som skulle fjernes. Rållså er alltid positiv, og så for seg sykkelturer til byen med ungene i hengeren, og røde eplekinn og frisk luft.
Mine første bilder var som vanlig: Herregud, enda mer skrot som vi ikke kommer til å bruke.
Så sist jeg var hos Bergljot - eller nest sist - så fylte jeg bilen med denne farkosten som skulle gjøre livene våre så mye lettere.
Jeg har pumpet luft i dekkene - på sykkelen og tralla - og funnet bruksområde. Jeg sykler med henger via barnehagen - parkerer farkosten ved sykkelstativet, og så sykler jeg på jobb, og lemper ungene oppi på veien hjem.
Ungene ELSKER tralla. De elsker fargene, og flagget og at de har sykkelhjelmer på, og at det er slike små lommer på sidene som det ligger verktøy oppi. Men mest av alt liker de at (når) jeg sykler fort og ringer med bjella og de roper JUHUUU! HER KOMME ME!
Da er de til å spise opp, og det blir nesten gøy å sykle igjen, og det har det ikke vært siden jeg var tolv år.
Det å sykle alene er fortsatt gørr. Og hvorfor er det alltid motvind? Men jeg sykler på Rållså sin damesykkel, som har korg framme, og korga er jeg veldig kry av.
Forøvrig sies det at sykkelsporten er så full av dop, men det har jeg sett lite til.
Kommentarer
I tillegg forteller hun alle som gidder å høre på at mamma, hun har ingen hjelm. Så jeg har til slutt måttet innse at slaget er tapt, og for en uke siden kjøpte jeg mitt livs aller første sykkelhjelm utelukkende for å fungere som godt eksempel. Oh, the shame.
Hilsen ei som burde sykle...