Oops, I did it again
På under en uke har jeg brutt med mitt andre prinsipp.
Hva skjer med meg?
Et mantra i mitt liv har vært: aldri aldri meld deg frivillig til noe, det blir det bare masse stress av, og så skapes det forventninger om at du faktisk skal utrette noe, og så må du utsette deg selv for masse ubehageligheter, og så har du det gående.
'Påskharen har ingenting i mot å gjøre noe nytt - bare han har gjort det før', som far så treffende sa det.
I går var jeg på foreldremøte i barnehagen. Mitt andre i så måte. Det hadde klare fellestrekk med det første. Leder som snakket om visjoner og verdigrunnlag og måloppnåelse og denslags, og da hun var ferdig var det avdelingsvise foreldremøter. Relativt intimt var det. Det var fort noen som markerte seg. Damer med litt intens utstråling, og ganske sterke meninger.
Og så var det en del av oss som var litt mer tilbakeholdne.
Lederen for avdelingen er en slik ildsjel, som brenner for barnehagen og for ungene og hun gir inntrykk av å gi absolutt alt for at plassen skal bli et best mulig sted for småtrollene å oppholde seg på.
Og så gikk de igjennom hva de gjorde, foreksempel og opplegg de hadde på gang.
Men så kommer man til det punktet i programmet som alle har gruet seg til - nemlig valg av foreldrerepresentant - og det snakkes varmt fra ledelsens side om hvor interessant det er, hvor lærerikt det er, men selv de snakkesalige tier helt stille når spørsmålet kommer om noen kunne tenke seg å melde seg frivillig til en slik jobb.
Stillheten er som en duk plassert over hodene på hele forsamlingen, og da lederdamen begynner med Ellemelle bryter jeg stillheten og sier at jeg kan stille. Lettelsen fra de andre er til å ta og føle på, stillheten sprekker opp, og de snakkesalige kan ta over igjen.
'Veldig bra', 'Såå kjekt at du ville stilla', og da har jeg altså gjort det igjen.
Twice.
Hva skjer med meg?
Et mantra i mitt liv har vært: aldri aldri meld deg frivillig til noe, det blir det bare masse stress av, og så skapes det forventninger om at du faktisk skal utrette noe, og så må du utsette deg selv for masse ubehageligheter, og så har du det gående.
'Påskharen har ingenting i mot å gjøre noe nytt - bare han har gjort det før', som far så treffende sa det.
I går var jeg på foreldremøte i barnehagen. Mitt andre i så måte. Det hadde klare fellestrekk med det første. Leder som snakket om visjoner og verdigrunnlag og måloppnåelse og denslags, og da hun var ferdig var det avdelingsvise foreldremøter. Relativt intimt var det. Det var fort noen som markerte seg. Damer med litt intens utstråling, og ganske sterke meninger.
Og så var det en del av oss som var litt mer tilbakeholdne.
Lederen for avdelingen er en slik ildsjel, som brenner for barnehagen og for ungene og hun gir inntrykk av å gi absolutt alt for at plassen skal bli et best mulig sted for småtrollene å oppholde seg på.
Og så gikk de igjennom hva de gjorde, foreksempel og opplegg de hadde på gang.
Men så kommer man til det punktet i programmet som alle har gruet seg til - nemlig valg av foreldrerepresentant - og det snakkes varmt fra ledelsens side om hvor interessant det er, hvor lærerikt det er, men selv de snakkesalige tier helt stille når spørsmålet kommer om noen kunne tenke seg å melde seg frivillig til en slik jobb.
Stillheten er som en duk plassert over hodene på hele forsamlingen, og da lederdamen begynner med Ellemelle bryter jeg stillheten og sier at jeg kan stille. Lettelsen fra de andre er til å ta og føle på, stillheten sprekker opp, og de snakkesalige kan ta over igjen.
'Veldig bra', 'Såå kjekt at du ville stilla', og da har jeg altså gjort det igjen.
Twice.
Kommentarer