Bønder av bondestand

En ting jeg glemte å skrive om gårsdagen var at jeg var innom en tante som er fars søster, med en blomsterdings. Som var til farmor.

Far pleide å ha en slik fast runde på julaften, da besøkte han tanter og kompiser med konfekt eller fenalår, men det viktigste var at han tok seg tid til dem, at han viste omsorg for dem.

Det faktum at han kunne holde seg unna det trykket som var på kjøkkenet og i området rundt var antagelig en ekstra bonus.

MIN bonus var å slippe unna gudstjenesten. gudløse menn trekkes ikke mot kirken selv om det er julaften og tindrende ljos og julekvad så glad så glad.

Jeg kjenner ikke tante så godt, jeg vat hun var svak for meg da jeg var en liten pjokk med myke bollekinn. begeistringen avtok selvsagt en del ettersom bollekinnene forsvant og hun fikk egne unger - tre stykker  i tallet.

De var mye yngre enn meg - og omtrent like uinteressante som alle andre unger - for meg.

I går fortalte hun om hvordan den yngste av hennes trodde det hang sammen med slekstkapet oss imellom.

Han var blitt tenåring, og han fanget opp at tante nevnte meg som hans søskenbarn.

Og da svarte han i fullt alvor at han ikke trodde at vi var i slekt, men at jeg bare var en som jobbet på gården.

Jeg var drengen. Alfred.

Og sånn følte jeg meg ofte også.