We're gonna party like - it's your birthday
Det er oppleves rart å reise bort fra Ingrid og Endre. Det føles liksom feil at jeg ikke skal være der og passe på dem. Og så kommer jeg hjem da - etter et par dager - og så er det som de har sprengvokst og lært seg masse nye ord siden sist jeg så dem. Det skjer veldig mye i livene deres om dagen.
Rållså var nylig arkitekten bak en heidundrende toårsdag som gikk over to dager, og med alle de detaljer, pynt og mat som hørte til. Det er jo slik i et forhold at man kanskje ikke alltid har samme behov for å utrette noe. Men så er man likevel forpliktet - gjennom usagte lojalitets-lover - til å ta del i forberedelsene til - ja, toårsdager og denslags.
I hverdagen kan jeg være passiv på grensen til det dysfynksjonelle. Jeg tror at ungene setter pris på denne roen, at de liker at jeg bare er der og sitter og leker med dem, synger små sanger og leser bøker uten å nødvendigvis ha noen målsetning om å 'utrette' noe. For rållså, derimot kan det nok ofte være frustrerende å ha en livsledsager som har så lite akselerasjon.
Så når det er noe spesielt som skal utrettes, er det hun som har både planen og initiativet i ti av ti tilfeller. Selv blir jeg fort sur. Det er ikke alltid vi er enige om hvor lista skal ligge, og heller sjelden at jeg har noen alternativ plan. Og da blir det gjerne gnisninger. Vi er ikke så gode til å gjøre praktiske ting sammen, som rållså sier. Men vi er heldigvis gode til å si unnskyld etterpå.
Både familieselskapet og barneselskapet var suksesser. Ungene satte tydelig pris på alle muffinsene og sjokoladekakene som var pyntet med fargerik pynt og glasur, og alt det andre. Endre dro sin versjon av 'han Ola sko ud å tenna pibå si' begge dagene. Og både han og søsteren har lært seg å sette pris på å bli feiret. Og få presanger. Og bli sunget for. Og være festens midtpunkt.
Og de voksne gjestene lot også til å trives som best de kunne. Og rållserauå har rett helt i at det er fint å strekke seg litt og løfte ting ut av hverdagen når det er fest.
Likevel, når gjestene hadde gått og alt var ryddet grep jeg meg i å tenke at det er faen meg godt at det er et år til neste gang.
Rållså var nylig arkitekten bak en heidundrende toårsdag som gikk over to dager, og med alle de detaljer, pynt og mat som hørte til. Det er jo slik i et forhold at man kanskje ikke alltid har samme behov for å utrette noe. Men så er man likevel forpliktet - gjennom usagte lojalitets-lover - til å ta del i forberedelsene til - ja, toårsdager og denslags.
I hverdagen kan jeg være passiv på grensen til det dysfynksjonelle. Jeg tror at ungene setter pris på denne roen, at de liker at jeg bare er der og sitter og leker med dem, synger små sanger og leser bøker uten å nødvendigvis ha noen målsetning om å 'utrette' noe. For rållså, derimot kan det nok ofte være frustrerende å ha en livsledsager som har så lite akselerasjon.
Så når det er noe spesielt som skal utrettes, er det hun som har både planen og initiativet i ti av ti tilfeller. Selv blir jeg fort sur. Det er ikke alltid vi er enige om hvor lista skal ligge, og heller sjelden at jeg har noen alternativ plan. Og da blir det gjerne gnisninger. Vi er ikke så gode til å gjøre praktiske ting sammen, som rållså sier. Men vi er heldigvis gode til å si unnskyld etterpå.
Både familieselskapet og barneselskapet var suksesser. Ungene satte tydelig pris på alle muffinsene og sjokoladekakene som var pyntet med fargerik pynt og glasur, og alt det andre. Endre dro sin versjon av 'han Ola sko ud å tenna pibå si' begge dagene. Og både han og søsteren har lært seg å sette pris på å bli feiret. Og få presanger. Og bli sunget for. Og være festens midtpunkt.
Og de voksne gjestene lot også til å trives som best de kunne. Og rållserauå har rett helt i at det er fint å strekke seg litt og løfte ting ut av hverdagen når det er fest.
Likevel, når gjestene hadde gått og alt var ryddet grep jeg meg i å tenke at det er faen meg godt at det er et år til neste gang.
Kommentarer