Klam glam
Hvis jeg lukker øynene og tenker på 'dirrende hete' da er jeg tilbake i Monterrey, Mexico i 2008.
Helt fra vi forlot flyet, etter en flygning hvor en haug med idrettsjenter i sekstenårsalderen hadde gjettet seg til at vi var et rockeband (som de riktignok aldri hadde hørt om, men likevel). De hadde fnist og smugtittet og samlet autografer, og Taraldur, som var den høfligste av oss hadde delt ut noen plater til de ivrigste.
Varmen sto tjukk i mot oss allerede i det vi gikk ut av flyet. Den nest siste jobben på en krevende latinanerika-turné.
På flyplassen ventet den lokale promotøren med sine godt gjødde kumpaner. Metal-latinoen er ikke veldig ulik metaltyskeren. Obskure t-skjorter over store mager, trange bukser over tynne lår.Hvite joggesko. De hentet oss i to privatbiler. Gamle amerikanere. Og jeg gikk inn i den som så ut som den hadde best airconditon. Men fant ut at jeg hadde bommet grovt.
Vi kjørte med alle vinduene åpne og det var som å sitte inni en varmluftsovn.
Spillelokalet var en nedslitt ettetasjes bygning med bølgeblikktak. Vi var en pai på seks personer. Et band klar for baking. Og allverdens lunkent meksikansk øl kunne ikke kjøle meg ned. Oss. For vi var flere som likte øl. Ute var det trettifem grader, og inne var det mer. Og det var en slags Ac på et bittelite rom som fungerte som backstage. Lydanlegget var så som så. Monitorene var gamle. Mikrofonen min luktet spytt( jeg prøver alltid å la være å tenke på hvem som kan ha suglet inn i den før meg). Vi hadde likevel opplevd verre. Men varmen var den mest intense jeg kan huske.
Jeg var glad for at jeg ikke spilte trommer. Arnstein hadde irritert seg over gitarteknikeren hele turen. Men på dette punktet hadde han resignert. Det var bare to gigger igjen, så han nøyde seg med å himle oppgitt med øynene og gjøre jobben selv. Jeg var selv lei på dette punktet. Jeg var lei av flyplasser og hoteller, og av nye og gamle bandmedlemmer. Og særlig de nye. Og det var varmtvarmtvarmt. Og når konserten startet var det ålreit likevel, for meksene gikk bananas foran scenen fra første klikk. Lydanlegget kan ikke ha vært jordet skikkelig, for flere ganger fikk jeg strøm i leppene fra mikrofonen. Men jeg latet som ingenting. Og så konket strømmen helt ut, men så kom den på igjen. Og det gjentok seg enda en gang. Men vi tromlet igjennom settet så godt vi kunne. Tok ut siste rest av energi foran de dedikerte. Jeg har sett bilder fra den gigen. Jeg ser bleikfeit og svett og sur ut under den sparsomme lysriggen. I den dirrende heten.
Helt fra vi forlot flyet, etter en flygning hvor en haug med idrettsjenter i sekstenårsalderen hadde gjettet seg til at vi var et rockeband (som de riktignok aldri hadde hørt om, men likevel). De hadde fnist og smugtittet og samlet autografer, og Taraldur, som var den høfligste av oss hadde delt ut noen plater til de ivrigste.
Varmen sto tjukk i mot oss allerede i det vi gikk ut av flyet. Den nest siste jobben på en krevende latinanerika-turné.
På flyplassen ventet den lokale promotøren med sine godt gjødde kumpaner. Metal-latinoen er ikke veldig ulik metaltyskeren. Obskure t-skjorter over store mager, trange bukser over tynne lår.Hvite joggesko. De hentet oss i to privatbiler. Gamle amerikanere. Og jeg gikk inn i den som så ut som den hadde best airconditon. Men fant ut at jeg hadde bommet grovt.
Vi kjørte med alle vinduene åpne og det var som å sitte inni en varmluftsovn.
Spillelokalet var en nedslitt ettetasjes bygning med bølgeblikktak. Vi var en pai på seks personer. Et band klar for baking. Og allverdens lunkent meksikansk øl kunne ikke kjøle meg ned. Oss. For vi var flere som likte øl. Ute var det trettifem grader, og inne var det mer. Og det var en slags Ac på et bittelite rom som fungerte som backstage. Lydanlegget var så som så. Monitorene var gamle. Mikrofonen min luktet spytt( jeg prøver alltid å la være å tenke på hvem som kan ha suglet inn i den før meg). Vi hadde likevel opplevd verre. Men varmen var den mest intense jeg kan huske.
Jeg var glad for at jeg ikke spilte trommer. Arnstein hadde irritert seg over gitarteknikeren hele turen. Men på dette punktet hadde han resignert. Det var bare to gigger igjen, så han nøyde seg med å himle oppgitt med øynene og gjøre jobben selv. Jeg var selv lei på dette punktet. Jeg var lei av flyplasser og hoteller, og av nye og gamle bandmedlemmer. Og særlig de nye. Og det var varmtvarmtvarmt. Og når konserten startet var det ålreit likevel, for meksene gikk bananas foran scenen fra første klikk. Lydanlegget kan ikke ha vært jordet skikkelig, for flere ganger fikk jeg strøm i leppene fra mikrofonen. Men jeg latet som ingenting. Og så konket strømmen helt ut, men så kom den på igjen. Og det gjentok seg enda en gang. Men vi tromlet igjennom settet så godt vi kunne. Tok ut siste rest av energi foran de dedikerte. Jeg har sett bilder fra den gigen. Jeg ser bleikfeit og svett og sur ut under den sparsomme lysriggen. I den dirrende heten.
Kommentarer