Puppy Love
I de tidlige tenårene hadde jeg en rekke kjærester.
Kjærester er vel kanskje ikke det rette ordet, forresten.
Det var gjerne jenter jeg hadde kikket på i smug, som jeg egentlig ikke turte å snakke med, som bodde i en dal eller på en holme eller et nes, men som jeg ble 'i samen med' via jevnaldrende 'agenter' som talte min eller ungpikenes sak, og så ble jeg gående og tenke på dem. Smile når jansen bød seg. Og så skrev jeg brev til dem.
Noen gange snakket jeg i telefonen med dem. Og jeg satt ved fars uryddige skrivebord og svarte med enstavelsesord, og de satt i en trekkfull telefonkiosk med en venninne og tjafset tyggi og fniste, og fortalte meg om den og den og om lærere de hadde på skolen, og hvordan de gledet seg til det eller det som somregel var helga.
Jeg ble nok mest snakket til, ja. Men det var da bedre å bli oppringt av noen enn å være alene. Drømming var essensen i tilværelsen.
Jeg husker særlig èn som het Heidirun som kom fra en dal og hadde høyt stripet hår og vi var begge fjorten og hadde truffet hverandre på konfirmasjonsleir på Hurve om høsten, hvor bibelstudier ble nedprioritert etter kinaputter, kassettspillere med Bruce Springsteen og tjuepakninger med Marlboro.
Jeg husker ikke helt hvordan vi ble sammen. Jeg likte egentlig venninna bedre. Hun var lita og mørk og hadde blå øyne og snakka østlandsdialekt (riktig eksotisk). Jeg brevskrev med begge.
Vi traff hverandre kanskje femseks ganger etterpå. I ungdomshuset i dalen. Holdt hverandre i klamme hender. Røyka og hørte på den døve musikken. Kikka på den islandske discokula i taket.
Det ble aldri noe klining eller klåing, eller tafsing for den saks skyld. Vi var bare to usikre fjortiser som egentlig ikke hadde noe mer til felles enn akkurat det. Symptomatisk nok, så husker jeg ikke hvordan det ble slutt heller, eller hvem som tok avgjørelsen. jeg husker ikke om jeg var lei meg heller. Jeg tror hun hadde fått en kjip sølvring av meg til jul.
Oppsummeringen av dette forholdet kan gjøres med èn setning: det var fint å ha noen å gå og tenke på, og å vite at noen tenkte på meg.
Kjærester er vel kanskje ikke det rette ordet, forresten.
Det var gjerne jenter jeg hadde kikket på i smug, som jeg egentlig ikke turte å snakke med, som bodde i en dal eller på en holme eller et nes, men som jeg ble 'i samen med' via jevnaldrende 'agenter' som talte min eller ungpikenes sak, og så ble jeg gående og tenke på dem. Smile når jansen bød seg. Og så skrev jeg brev til dem.
Noen gange snakket jeg i telefonen med dem. Og jeg satt ved fars uryddige skrivebord og svarte med enstavelsesord, og de satt i en trekkfull telefonkiosk med en venninne og tjafset tyggi og fniste, og fortalte meg om den og den og om lærere de hadde på skolen, og hvordan de gledet seg til det eller det som somregel var helga.
Jeg ble nok mest snakket til, ja. Men det var da bedre å bli oppringt av noen enn å være alene. Drømming var essensen i tilværelsen.
Jeg husker særlig èn som het Heidirun som kom fra en dal og hadde høyt stripet hår og vi var begge fjorten og hadde truffet hverandre på konfirmasjonsleir på Hurve om høsten, hvor bibelstudier ble nedprioritert etter kinaputter, kassettspillere med Bruce Springsteen og tjuepakninger med Marlboro.
Jeg husker ikke helt hvordan vi ble sammen. Jeg likte egentlig venninna bedre. Hun var lita og mørk og hadde blå øyne og snakka østlandsdialekt (riktig eksotisk). Jeg brevskrev med begge.
Vi traff hverandre kanskje femseks ganger etterpå. I ungdomshuset i dalen. Holdt hverandre i klamme hender. Røyka og hørte på den døve musikken. Kikka på den islandske discokula i taket.
Det ble aldri noe klining eller klåing, eller tafsing for den saks skyld. Vi var bare to usikre fjortiser som egentlig ikke hadde noe mer til felles enn akkurat det. Symptomatisk nok, så husker jeg ikke hvordan det ble slutt heller, eller hvem som tok avgjørelsen. jeg husker ikke om jeg var lei meg heller. Jeg tror hun hadde fått en kjip sølvring av meg til jul.
Oppsummeringen av dette forholdet kan gjøres med èn setning: det var fint å ha noen å gå og tenke på, og å vite at noen tenkte på meg.
Kommentarer
Hvem Jansen var det som bød seg fram?