Veien hit og dit igjen
I går kjøpte vi hus.
Eller ikke hus, egentlig. En blokkleilighet på 72 kvadratmeter i stavanger.
Den kostet 2,5 millioner monopolpenger, men er blank og nyoppusset og fin, og ligger i første etasje.
Jeg er glad for at vi ikke måtte kjøpe noe dyrere, glad for at vi skal vende tilbake til Oljebyen hvor himmelen er litt høyere enn på den andre siden av fjorden.
Likevel har jeg en klump i magen og føler at vi skjærer over den 'andre' navlestrengen til ungene. Den som har bundet dem til besteforeldrene og er laget av begeistring, latter og dyp gjensidig kjærlighet.
På den annen side så flytter vi ikke til Sjina (det er slik man uttaler 'Kina' på disse kanter).
Det er mange besteforeldre som bor lenger unna barnebarna sine. For å si det sånn. Og på sikt så er det mer å velge i, det er langt større mangfold i byen.
Flytting blir det uansett ikke noe av før til sommeren. Det er fortsatt noen hinder i løypa på vei tilbake til urbanistan, hvor det største er å overbevise borettslaget om at det er hensiktsmessig å la oss leie ut leiligheten de neste månedene.
Det finnes nemlig regler som sier at man skal ha bodd på stedet i minst ett år før man kan videreutleie. Selve tanken på å leie ut frister ikke nevneverdig. Jeg liker lite å måtte innta en autoritets-posisjon, men vi har ikke noe valg.
Vi vasser ikke akkurat i penger og gull.
Eller ikke hus, egentlig. En blokkleilighet på 72 kvadratmeter i stavanger.
Den kostet 2,5 millioner monopolpenger, men er blank og nyoppusset og fin, og ligger i første etasje.
Jeg er glad for at vi ikke måtte kjøpe noe dyrere, glad for at vi skal vende tilbake til Oljebyen hvor himmelen er litt høyere enn på den andre siden av fjorden.
Likevel har jeg en klump i magen og føler at vi skjærer over den 'andre' navlestrengen til ungene. Den som har bundet dem til besteforeldrene og er laget av begeistring, latter og dyp gjensidig kjærlighet.
På den annen side så flytter vi ikke til Sjina (det er slik man uttaler 'Kina' på disse kanter).
Det er mange besteforeldre som bor lenger unna barnebarna sine. For å si det sånn. Og på sikt så er det mer å velge i, det er langt større mangfold i byen.
Flytting blir det uansett ikke noe av før til sommeren. Det er fortsatt noen hinder i løypa på vei tilbake til urbanistan, hvor det største er å overbevise borettslaget om at det er hensiktsmessig å la oss leie ut leiligheten de neste månedene.
Det finnes nemlig regler som sier at man skal ha bodd på stedet i minst ett år før man kan videreutleie. Selve tanken på å leie ut frister ikke nevneverdig. Jeg liker lite å måtte innta en autoritets-posisjon, men vi har ikke noe valg.
Vi vasser ikke akkurat i penger og gull.
Kommentarer
Og roper iallefall ikke hurra.