Oppvåkning
I helga har jeg vært hjemme i min barndoms irrgrønne dal. Med søstrene Bergljot/Frekkesen og broderen. Og moderen.
Det er alvorlige ting vi har snakket om. Slektsgården som skal legges ut for salg. For det var ingen som ville. Eller kunne - ta opp hansken - det er triste greier.
Yngstemann har prøvd. Og kommer sånn sett best utav det.
Det var godt å treffe familien sin igjen. Og være bare seg selv og de andre var også bare seg selv. Bortsett fra Bergljot som hadde katta med (og dermed hadde deler av barneflokken sin med seg).
Det var god vin og god mat og snappy ordskifter over spisebordet og på mange måter var det akkurat som det var før vi ble familiefedre og mødre og lærte oss at det var noe i livene våre som betydde mer enn oss selv. Men ikke helt, for far var ikke der. For far er ikke lenger.
Fars hund har dårlige nerver, hun holder et helvete om nettene. Hver natt. Skraper og peser og pistrer og dunker. Hun ligger i en transportkasse i første etasje i den ene enden av huset.
I den andre enden - i soverommene ligger menneskene - mor og oss andre.
Jeg har sovet med øreplugger i natt. Jeg våkna klokka seks med støyen fra mine egne drømmer i ørene. Det var som om proppene hindret dem i å lekke ut i soverommet og videre ut vinduet mot himmelen eller sjøen eller myra eller hvor de nå hadde tenkt seg. Det var ikke det verste, for fra underbevisthetens uberegnelige skattkiste kom refrenget fra verdens mest irriterende låt siden bobadilla life.
Det er mulig at dere som ikke hører P3 ikke vet hva jeg snakker om. Men fyttehælvete.
Og der sveiv det i timevis mellom to gule skumgummiørepropper.
Så Ring Meg, handling foran ord;
Ta fram telefonen og Pling meg!
Ring Meg, handling foran ord
Det var jo det du sa når du fór!
No går eg deppa langs en landevei,plukkar forglemmegei for du e alt for sein
så Ring Meg! Handling foran ord, ta fram telefonen og Pling meg.
Det er alvorlige ting vi har snakket om. Slektsgården som skal legges ut for salg. For det var ingen som ville. Eller kunne - ta opp hansken - det er triste greier.
Yngstemann har prøvd. Og kommer sånn sett best utav det.
Det var godt å treffe familien sin igjen. Og være bare seg selv og de andre var også bare seg selv. Bortsett fra Bergljot som hadde katta med (og dermed hadde deler av barneflokken sin med seg).
Det var god vin og god mat og snappy ordskifter over spisebordet og på mange måter var det akkurat som det var før vi ble familiefedre og mødre og lærte oss at det var noe i livene våre som betydde mer enn oss selv. Men ikke helt, for far var ikke der. For far er ikke lenger.
Fars hund har dårlige nerver, hun holder et helvete om nettene. Hver natt. Skraper og peser og pistrer og dunker. Hun ligger i en transportkasse i første etasje i den ene enden av huset.
I den andre enden - i soverommene ligger menneskene - mor og oss andre.
Jeg har sovet med øreplugger i natt. Jeg våkna klokka seks med støyen fra mine egne drømmer i ørene. Det var som om proppene hindret dem i å lekke ut i soverommet og videre ut vinduet mot himmelen eller sjøen eller myra eller hvor de nå hadde tenkt seg. Det var ikke det verste, for fra underbevisthetens uberegnelige skattkiste kom refrenget fra verdens mest irriterende låt siden bobadilla life.
Det er mulig at dere som ikke hører P3 ikke vet hva jeg snakker om. Men fyttehælvete.
Og der sveiv det i timevis mellom to gule skumgummiørepropper.
Så Ring Meg, handling foran ord;
Ta fram telefonen og Pling meg!
Ring Meg, handling foran ord
Det var jo det du sa når du fór!
No går eg deppa langs en landevei,plukkar forglemmegei for du e alt for sein
så Ring Meg! Handling foran ord, ta fram telefonen og Pling meg.
Kommentarer