Raindogs
Så var sommerferien over. Og vel så det. Det blir litt mørkere på kveldene.. Vi har vært overalt. Kristiansand. Lindesnes. Oslo. Og i kjelleren. I ikkeoverført betydning.
Jeg har fått være mye sammen med ungene. Så mye jeg har villet, og noen ganger vel så det.
For noen uker siden var vi i Kristiansand og det var dagen etter det smalt i Oslo, og det hersket en merkelig stillhet, en uvirkelighet i byem. Men når man har barn så har man ikke så mye tid til å gå og kjenne på sånt.
Det regnet mye den dagen. Ungene hadde regnklær og brakte fram ett og annet smil der de plasket muntert i pyttene i sentrum. Vi hadde handlet vin og så hadde vi parkert i et parkeringshus i nærheten.
Rållså måtte ha noe i en butikk og så tok hun Ingrid og jeg tok Endre på armen og da jeg spurte om hun visste hvor vi hadde parkert, så sa hun at det bare var rett frammi her. Det hørtes unektelig lett ut, og Endre sovnet tungt mot skulderen min, den lille finingen, og i den andre hånden hadde jeg posen med vinen, og en rull søppelsekker, og det regnet over kvadraturen og jeg la i vei mot et parkeringshus som jeg bare hadde vage minner om.
Jeg fant ett. Men det var feil. Jeg gikk opp alle etasjene for sikkerhetskyld. Men det måtte være feil. Så jeg gikk ned alle etasjene igjen. Ned på kvadraturen. Og jeg hadde ikke mobiltelefonen på meg. Og ute regnet det og Endre sov tungt mot skulderen min og jeg skiftet arm, for han veier nesten femten kilo. Og jeg tok vinen i den andre hånden og jeg begynte å bli svett og jeg lurte på hvordan i alledager jeg skulle finne bilen.
Om jeg skulle forsøke å finne Rållså og Ingrid, heller. Jeg gikk for en mellomløsning. Jeg gikk på mäfå opp og ned sentrumsgatene mens jeg lette etter et parkeringshus jeg ikke visste helt hvordan så ut, mens jeg samtidig kikket etter mine kjære. Det var ikke særlig vellykket og plutselig pøsregnet det og jeg måtte gå under en persienne, sette meg på huk og skifte min sovende sønn over på den første skulderen igjen.
Og jeg visste at jeg snart måtte spørre noen om hjelp. Men jeg liker ikke å spørre om hjelp. Men så spurte jeg likevel. Uten at jeg ble noe særlig klokere av det. Og jeg skulle ønske at jeg ikke hadde den kartongen med vin å dra på. Og så mannet jeg meg opp og spurte en dame i securitas-uniform om hun visste om noen parkeringshus, og det gjorde hun og det ene var akkurat det jeg letet etter og det hadde nesten tatt en time eller noe, men Endre sov og jeg var våt til skinnet og lang i armene og der sto bilen og jeg må visst begynne å følge litt mer med avogtil, eller ihvertfall ha telefonen med meg.
Jeg har fått være mye sammen med ungene. Så mye jeg har villet, og noen ganger vel så det.
For noen uker siden var vi i Kristiansand og det var dagen etter det smalt i Oslo, og det hersket en merkelig stillhet, en uvirkelighet i byem. Men når man har barn så har man ikke så mye tid til å gå og kjenne på sånt.
Det regnet mye den dagen. Ungene hadde regnklær og brakte fram ett og annet smil der de plasket muntert i pyttene i sentrum. Vi hadde handlet vin og så hadde vi parkert i et parkeringshus i nærheten.
Rållså måtte ha noe i en butikk og så tok hun Ingrid og jeg tok Endre på armen og da jeg spurte om hun visste hvor vi hadde parkert, så sa hun at det bare var rett frammi her. Det hørtes unektelig lett ut, og Endre sovnet tungt mot skulderen min, den lille finingen, og i den andre hånden hadde jeg posen med vinen, og en rull søppelsekker, og det regnet over kvadraturen og jeg la i vei mot et parkeringshus som jeg bare hadde vage minner om.
Jeg fant ett. Men det var feil. Jeg gikk opp alle etasjene for sikkerhetskyld. Men det måtte være feil. Så jeg gikk ned alle etasjene igjen. Ned på kvadraturen. Og jeg hadde ikke mobiltelefonen på meg. Og ute regnet det og Endre sov tungt mot skulderen min og jeg skiftet arm, for han veier nesten femten kilo. Og jeg tok vinen i den andre hånden og jeg begynte å bli svett og jeg lurte på hvordan i alledager jeg skulle finne bilen.
Om jeg skulle forsøke å finne Rållså og Ingrid, heller. Jeg gikk for en mellomløsning. Jeg gikk på mäfå opp og ned sentrumsgatene mens jeg lette etter et parkeringshus jeg ikke visste helt hvordan så ut, mens jeg samtidig kikket etter mine kjære. Det var ikke særlig vellykket og plutselig pøsregnet det og jeg måtte gå under en persienne, sette meg på huk og skifte min sovende sønn over på den første skulderen igjen.
Og jeg visste at jeg snart måtte spørre noen om hjelp. Men jeg liker ikke å spørre om hjelp. Men så spurte jeg likevel. Uten at jeg ble noe særlig klokere av det. Og jeg skulle ønske at jeg ikke hadde den kartongen med vin å dra på. Og så mannet jeg meg opp og spurte en dame i securitas-uniform om hun visste om noen parkeringshus, og det gjorde hun og det ene var akkurat det jeg letet etter og det hadde nesten tatt en time eller noe, men Endre sov og jeg var våt til skinnet og lang i armene og der sto bilen og jeg må visst begynne å følge litt mer med avogtil, eller ihvertfall ha telefonen med meg.
Kommentarer