1987 - og nu
Det er visst høsten som banker på døra.
Ikke hardt og insisterende, ikke slik at den uler rundt hushjørnene og trommer på vinduene. Snarere snikende, forsiktig. løvtrærne har fått antydning til gult i tinningene og lufta er kaldere.
Det får meg til å tenke på skolestart. På den gangen jeg flyttet til byen som syttenåring for å begynne på 'allmenn' og jeg var livredd for alt det nye. For alle folka på svithun. Og jeg kom for seint første dagen og jeg gikk og surra, ør og bråkete i hodet, før jeg tok mot til meg og spurte ei dame i administrasjonen om jeg sto på noen liste. Det gjorde jeg. Og jeg ble fulgt opp i klasserommet hvor alle de andre satt, og jeg måtte si navnet mitt mens jeg sto med blikket nedslått. Rød i toppen. 1987.
Jeg delte hybel med storesøster Bergljot og ei jente fra Hjelleland som snakket like bred dialekt som selveste ministeren. Jeg hadde en aldeles nydelig skolevei. Under trekronene på eiganesveien. Det er byens fjellveien, singsaker, bærum.
Og hele byen var ridd av en høyre/frp-bølge som ennå ikke har sluppet taket. Og åttitallet var på sitt mest vulgære, med stripa hockeyhår og 501.
Til min forbløffelse var det folk på skolen som syntes jeg var morsom og ville henge med meg i friminuttene. Den så jeg ikke komme. Jeg kikka på siddisjentene og var forelska i firefem av dem i slengen.
Og jeg dreiv bare rundt. Jeg studerte ikke særlig hardt. Hadde ingen mål, ville ikke 'bli noe' . Jeg hadde jo engang villet bli indianer, men hadde så smått begynt å gi opp tanken. Godt var det, for jeg hadde blitt en elendig indianer. Ikke liker jeg å bo i telt, jeg hater å fryse, og har alltid vært veldig dårlig til å snike meg frem. Jeg KUNNE kanskje fungert som halvtussete sjaman som spiste hallisunerende sopp og danset rundt og sang og rista med sånne rangler av bein mens jeg fant på historier. Men på åttitallet var det ikke så lett å få sånne jobber.
I dag er det lettere, for nå tror folk på allslags alternativt skit. Men sensommeren gled over i høsten og det tror jeg den gjør i år også. Og selv om mye har endret seg, så er det ting som er ganske likt også. Som årstidene. Og mangelen på ambisjoner. Og høyreføkksa.
Ikke hardt og insisterende, ikke slik at den uler rundt hushjørnene og trommer på vinduene. Snarere snikende, forsiktig. løvtrærne har fått antydning til gult i tinningene og lufta er kaldere.
Det får meg til å tenke på skolestart. På den gangen jeg flyttet til byen som syttenåring for å begynne på 'allmenn' og jeg var livredd for alt det nye. For alle folka på svithun. Og jeg kom for seint første dagen og jeg gikk og surra, ør og bråkete i hodet, før jeg tok mot til meg og spurte ei dame i administrasjonen om jeg sto på noen liste. Det gjorde jeg. Og jeg ble fulgt opp i klasserommet hvor alle de andre satt, og jeg måtte si navnet mitt mens jeg sto med blikket nedslått. Rød i toppen. 1987.
Jeg delte hybel med storesøster Bergljot og ei jente fra Hjelleland som snakket like bred dialekt som selveste ministeren. Jeg hadde en aldeles nydelig skolevei. Under trekronene på eiganesveien. Det er byens fjellveien, singsaker, bærum.
Og hele byen var ridd av en høyre/frp-bølge som ennå ikke har sluppet taket. Og åttitallet var på sitt mest vulgære, med stripa hockeyhår og 501.
Til min forbløffelse var det folk på skolen som syntes jeg var morsom og ville henge med meg i friminuttene. Den så jeg ikke komme. Jeg kikka på siddisjentene og var forelska i firefem av dem i slengen.
Og jeg dreiv bare rundt. Jeg studerte ikke særlig hardt. Hadde ingen mål, ville ikke 'bli noe' . Jeg hadde jo engang villet bli indianer, men hadde så smått begynt å gi opp tanken. Godt var det, for jeg hadde blitt en elendig indianer. Ikke liker jeg å bo i telt, jeg hater å fryse, og har alltid vært veldig dårlig til å snike meg frem. Jeg KUNNE kanskje fungert som halvtussete sjaman som spiste hallisunerende sopp og danset rundt og sang og rista med sånne rangler av bein mens jeg fant på historier. Men på åttitallet var det ikke så lett å få sånne jobber.
I dag er det lettere, for nå tror folk på allslags alternativt skit. Men sensommeren gled over i høsten og det tror jeg den gjør i år også. Og selv om mye har endret seg, så er det ting som er ganske likt også. Som årstidene. Og mangelen på ambisjoner. Og høyreføkksa.
Kommentarer