Pissemaur
'Pissemaur' er sørlendingers kjælenavn på oss Rogiser som okkuperer strendene deres og råkjører på veiene deres og holder hekkan i sommerhalvåret. ¨Fordi det er så mange av oss og så er vi umulige å bli kvitt¨.
Etter Kristiand sto Lindesnes for tur. Og ungene våre lekte på trampolinen og i det oppvarmede bassenget, og Ingrid skeit i familien flanellskjortemannens plaskebasseng.
Det var en slik sommer som jeg vagt minnes fra min egen barndom. Der alt er usigelig grønt, og løvskogen strekker seg oppover og innover. Og luften er full av lek og is og grilling og undring.
Men det er særlig lukten som tar meg bakover i tid. Lukten av sommeren, varm asfalt, sjøen, allskens blomstergreier.
Dessuten var vi blant venner som også hadde barn. Som frydet seg over sommeren. Og det hele var forbausende friksjonsfritt. Og det ble liksom litt tid til å være den man var før også. På kvelden, når børnene var lagt.
Men skyggene etter nazikristnas-føkkens ugjerninger lå over Sørlandet også. Som noe knugende og vondt. Denne sommeren kommer jeg alltid til å huske. Kontrastene mellom å se ungene som føyk rundt og hadde sine beste dager til da og bildene som rullet over skjermen.
For Endre var det to opplevelser som satte virkelighetsbildet hans på prøve. Den ene var den dyrekjøpte erfaringen om å lære seg hva begrepet 'kø' innebærer. Tjue minutter med vræling i traktorkøen i dyreparken høstet latter blant de voksne. Gleden var desto større når det omsider ble vår tur. Det kan man se på bildet.
Den andre sjokkopplevelsen var da han - i et sekunds uoppmerksomhet fra rållså og meg - snublet og fikk hodet under vann. Jeg var ganske kjapp da. Sprang uti med klærne på og fikk hentet han ut av sjøen. BOBLER! Utbrøt han forskrekket. Men det tok ikke så lang tid før han var uti igjen.
Ingrid var del av en begeistret flokk unger som skamklappet ei geit i dyreparken. Geita må - forståelig nok - på et punkt ha gått lei,og serverte Ingrid et Glasgow-kyss for å understreke at kyssklappogklem-sesjonen var over. Det kom nok litt brått på for veslejenta, som måtte trøstes etter alle kunstens regler. Geidå va leie. Gåvekk! Sa geidå.
Nå har jeg nærmest skrevet en stil om familieferien vår. Alt for lang, selvsagt. Og litt baktung. Men neste gang blir det rølp.
Etter Kristiand sto Lindesnes for tur. Og ungene våre lekte på trampolinen og i det oppvarmede bassenget, og Ingrid skeit i familien flanellskjortemannens plaskebasseng.
Det var en slik sommer som jeg vagt minnes fra min egen barndom. Der alt er usigelig grønt, og løvskogen strekker seg oppover og innover. Og luften er full av lek og is og grilling og undring.
Men det er særlig lukten som tar meg bakover i tid. Lukten av sommeren, varm asfalt, sjøen, allskens blomstergreier.
Dessuten var vi blant venner som også hadde barn. Som frydet seg over sommeren. Og det hele var forbausende friksjonsfritt. Og det ble liksom litt tid til å være den man var før også. På kvelden, når børnene var lagt.
Men skyggene etter nazikristnas-føkkens ugjerninger lå over Sørlandet også. Som noe knugende og vondt. Denne sommeren kommer jeg alltid til å huske. Kontrastene mellom å se ungene som føyk rundt og hadde sine beste dager til da og bildene som rullet over skjermen.
For Endre var det to opplevelser som satte virkelighetsbildet hans på prøve. Den ene var den dyrekjøpte erfaringen om å lære seg hva begrepet 'kø' innebærer. Tjue minutter med vræling i traktorkøen i dyreparken høstet latter blant de voksne. Gleden var desto større når det omsider ble vår tur. Det kan man se på bildet.
Den andre sjokkopplevelsen var da han - i et sekunds uoppmerksomhet fra rållså og meg - snublet og fikk hodet under vann. Jeg var ganske kjapp da. Sprang uti med klærne på og fikk hentet han ut av sjøen. BOBLER! Utbrøt han forskrekket. Men det tok ikke så lang tid før han var uti igjen.
Ingrid var del av en begeistret flokk unger som skamklappet ei geit i dyreparken. Geita må - forståelig nok - på et punkt ha gått lei,og serverte Ingrid et Glasgow-kyss for å understreke at kyssklappogklem-sesjonen var over. Det kom nok litt brått på for veslejenta, som måtte trøstes etter alle kunstens regler. Geidå va leie. Gåvekk! Sa geidå.
Nå har jeg nærmest skrevet en stil om familieferien vår. Alt for lang, selvsagt. Og litt baktung. Men neste gang blir det rølp.
Kommentarer