The Homecoming
Om ettermiddagen når pendlerbåten sakker farten og svinger inn på sørpelandsvågen, og alle mine medpendlende sambygdinger reiser seg og står og presser mot utgangen som sauer mot ei stengt grind, og særlig sykkelføkksa i all sin selvlysende gru, da pleier jeg å tenke på ungene.
Kikke oppover mot det gule huset oppe i skråninga.
Samme hvor trett jeg måtte være så kjenner jeg at jeg gleder meg til å se dem.
Er det overskya (det er gjerne det på våre kanter) og markisen er oppe så pleier de å stå i vinduskarmen og speide nedover mot båten for å se om de ser meg. Jeg stanser for å vinke på et punkt hvor det er fri sikt, omtrent midt i bakken. Og da går de små hendene ivrig opp og ned når de får øye på meg.
Rållså sier at det var akkurat der hun selv pleide å stanse for å vinke til sine besteforeldre da hun var barn. Det er fint å tenke på.
Stemningen pleier være mildt kaotisk når jeg kommer inn. Rett før eller rett etter middag. Og ganske ofte vil de demonstrere at de misliker at jeg har vært fraværende hele dagen. Og særlig endre pleier å henge i buksebeina på rållserauå og rope 'mammaa..maa-maaa' hvis jeg prøver å plukke ham opp.
Ofte setter jeg meg på gulvet med dem og prøver å få igang en samtale om hvordan dagen har vært. Og da pleier de å tø opp.
Andre ganger, hvis besteforeldrene er i anmarsj er jeg i beste fall luft - ikkeeksisterende.
I verste fall et hinder som står imellom dem og tre timer gøy. Utakk er som kjent verdens lønn.
Og da pleier jeg å minne dem på hvem det er som har tatt flest bleier og mest grining de siste to åra. Men hun er som regel mer enn klar for en pause fra hele sirkuset. Bestefar er helten over alle helter. Den siste Ingrid snakker om før hun sovner og den første hun spør etter når hun slår øynene opp. Og sånn går dagene.
Men nå må jeg jobbe litt.
Kikke oppover mot det gule huset oppe i skråninga.
Samme hvor trett jeg måtte være så kjenner jeg at jeg gleder meg til å se dem.
Er det overskya (det er gjerne det på våre kanter) og markisen er oppe så pleier de å stå i vinduskarmen og speide nedover mot båten for å se om de ser meg. Jeg stanser for å vinke på et punkt hvor det er fri sikt, omtrent midt i bakken. Og da går de små hendene ivrig opp og ned når de får øye på meg.
Rållså sier at det var akkurat der hun selv pleide å stanse for å vinke til sine besteforeldre da hun var barn. Det er fint å tenke på.
Stemningen pleier være mildt kaotisk når jeg kommer inn. Rett før eller rett etter middag. Og ganske ofte vil de demonstrere at de misliker at jeg har vært fraværende hele dagen. Og særlig endre pleier å henge i buksebeina på rållserauå og rope 'mammaa..maa-maaa' hvis jeg prøver å plukke ham opp.
Ofte setter jeg meg på gulvet med dem og prøver å få igang en samtale om hvordan dagen har vært. Og da pleier de å tø opp.
Andre ganger, hvis besteforeldrene er i anmarsj er jeg i beste fall luft - ikkeeksisterende.
I verste fall et hinder som står imellom dem og tre timer gøy. Utakk er som kjent verdens lønn.
Og da pleier jeg å minne dem på hvem det er som har tatt flest bleier og mest grining de siste to åra. Men hun er som regel mer enn klar for en pause fra hele sirkuset. Bestefar er helten over alle helter. Den siste Ingrid snakker om før hun sovner og den første hun spør etter når hun slår øynene opp. Og sånn går dagene.
Men nå må jeg jobbe litt.
Kommentarer