Og litt til

Jeg lurer noen ganger på om jeg var en uvanlig fjern unge. Jeg må virkelig konsentrere meg for å huske noe som helst fra min egen barndom. Og når jeg da hevder at jeg husker noe, så trenger det egentlig ikke være noe jeg husker selv. Det kan like gjerne være noe som min mor har fortalt meg, eller noen andre, og at jeg har adoptert det som sannheter, og GJORT det til mine egne minner. Det kan jo selvsagt også være slik at barndommen min var så døll og kjedelig at den ikke er verdt å huske. Den eldste hendelsen jeg husker- som jeg er hundre prosent sikker på at stammer fra mitt eget minne er min seksuelle debut. Jeg var fem- hun var seks og het Eva og det var i hagen bak huset til foreldrene hennes- like ved siden av sandkassen. Tissen min sto rett opp, som en liten blyantstump, og i samarbeid fikk vi den på plass inni hennes tiss, og alt var veldig fint helt til foreldrene hennes oppdaget hva som var på ferde og jaget meg som en skjødehund bort derfra. Jeg- og Eva også var alt for dumme

I går var undertegnede, Frk. Frekkesen og de andre familiemedlemmene i Frekkesen-klanen på hotell Victorious i byen for å feire mors sekstiårsdag. Det var ganske fint, synes jeg (i den grad finstæsj-family-gathering kan være fint for en som har slipsvegring). Med årene har jeg blitt rundere i kantene- og lært at jeg ikke er sentrum i universet. Og at andres syn på ting kan være like riktige som mine egne. Det var uansett en kjekk fest, og jeg synes det er et bevis på klanens livskraft når vi midnatt mottar klage fra resepsjonen på at det bråker fra hotellrommet, og om vi kan dempe oss, for det er gjester som ikke får sove. Det er sansynlig at bråkebeltet er overrepresentert i vår familie, men det pleier vi å skylde på far- den eneste måten å komme til med sine argumenter på var å overdøve ham. Og det var ofte ikke så lett. Eller er. Jeg synes det er så utrolig deilig å være sykemeldt, at dere vil knapt tro det. Kunne jeg velge, ville jeg gått i hi og sovet tre måneder hver vinter. Men

Det er ikke bare negativt at den globale oppvarmingen slår til for fullt. Personlig syns jeg det er helt knall- ski og skøyter har totalt utspilt sin rolle som transportmiddel, og selv om det kan være riktig guffent når det regner mye og lenge, så er det ikke halvparten så gørr som snø. TurboTom og hans likesinnede må dra lenger og lenger opp i alpene for hvert år, for å finne bakker med snø som de kan kjøre plankene sine på. Jeg husker at farmor fortalte en gang at under krigen så var det så kaldt at man kunne gå på skeiser(skøyter) over pisterfjorden. Stalltipset er at det neppe kommer til å skje igjen med det første- husker dere sommeren, dere? Ville dere heller hatt en finbulsommer? Det var det jeg trodde.

Dette er en hyllest til skjenkestuen, og den store mannen som var stedets ansikt- og hjerte. Skjenkestuen var et sted hvor jeg kunne komme- litt tidlig på kvelden, og be om en bayer. Og da kunne innehaveren foreksempel si at: jo, det kunne jeg få, og den var god, for den hadde han smakt på. Og det var den alltid. Det var en særegen atmosfære på stedet- man kunne lese en avis og kose seg med bayeren sin, uten å få ørene- og sjelen forpestet av 'Tore Pung' eller andre Stavangerhits. I ni av ti tilfeller var det laidback jazz på høytalerne- man kunne snakke til personen på som satt ved siden av en- uten å rope. Skjenkestuen var stedet hvor omgangskretsen vår innførte tradisjonen 'søndagsbayer'. Det var høyt under taket på Stuen, og mange forskjellige mennesker følte tilhørighet. Jeg er usikker på om skjenkestuen falt inn under begrepet 'brun' pub. Hva ER en brun pub? Noen mener at sigarettrøyk er et av hovedkriteriene for en slik benevnelse, men etter at røykeloven

jeg var hos medisinmannen min i dag. Med munn&klovsyken min. For N'te gang. Han hadde skåret med skalpell i stortåa mi tre ganger før han fant det for godt å sykemelde meg. Men frisk har jeg ikke blitt. Jeg lurer litt på hva som har vært det viktigste for han: Har det vært å få betennelsen min vekk, eller har han vært mer opptatt av å statuere et eksempel som går ut på at man ikke skal la pasienter 'misbruke' sykemeldinger? Men det er bare noe jeg sier til dere- til ham sier jeg at jeg helst ikke vil at han skal skjære i meg mer. Au.

Sist Søndag var jeg så bakfull etter tungt akkevitt-kjør- at jeg ikke maktet å stå opp før klokka fem på ettermiddagen. Det var med andre ord bekmørkt, når jeg stavret mitt vinterbleke legeme ned trappen.¨ I går hadde vi møte i mitt gamle orkester, og vi skal lage plate. Det hadde jeg aldri trodd. Igjen ble det mye fludium, det ble en del kjefting- uten at jeg vil gå i detaljer. Det er uansett ikke poenget. Det viktigste er at vi skal lage plate. I går var det også julebord på jobben min. Jeg sluttet å gå på arrangement i jobb-regi for en del år siden. Det var en båttur som inkluderte Vodka, høylydt sang, soving i matfatet, samt utskjelling av min gamle far. Da jeg våknet dagen etter- hadde jeg rekeskall i håret. Det hele toppet seg på jobb på Mandagen(trodde jeg) det ble en del mobbing, for å si det sånn. Det toppet seg VIRKELIG når far fikk hjerteinfarkt uka etter- og det siste jeg hadde sagt til ham var at han skulle dra til helvete. Og det gjorde han nesten. Da jeg besøkte ham på

Alle som en eller annen gang i løpet av sine liv har lest paperback-westerns har hørt uttrykket 'vest for Pecos'. For de av dere som ikke vet hva jeg snakker om: Pecos var en elv i det 'ville vesten' som skilte mellom 'det ville vesten' og det SPINNVILLE vesten.Hvor kruttrøyken hang blå og tjukk. Hvor menn var menn, og hester hester. Lovens bokstav var uten betydning på vestsiden av denne elven. So segjer soga. Jeg vokste som sagt opp på landet, og der blir det ofte sett imellom fingrene med en del lover og forskrifter som gjelder andre steder. Første gang jeg kjørte traktor var jeg ti år gammel- under oppsyn av min far- det var ment som en gulrot for å få meg til å syns at gårdsarbeid var kjekt. Virket gjorde det også. Følelsen av å sitte i den gamle Massey Ferguson 135- traktoren, og styre den- det var omtrent så nære lykken jeg hadde vært til da. Man kan selvsagt si at den formen for barnearbeid som blir praktisert på en del gårder i utkantnorge også er i gre

Jeg har tidligere i dette forumet bekjent min vandring innenfor korpsbevegelsen. Den var kort og- vel: temmelig uinteressant. Og jeg ble aldri noen Coltrane eller noen Louis Armstrong eller Ole Edvard Antonsen. Fair enough. Jeg har også skrevet om min interresse for fotball. 'Bare på TV og bare når vi vinner', sang Joachim Nilsen en gang i tiden. Det har ikke alltid vært sånn, en gang i tiden ville jeg gjøre virkelighet av drømmen om å bli Ray Clemences' etterfølger i Liverpool-buret. jeg var vel rundt elleve år. Far hadde kjøpt sykkel til meg- slik at han slapp å kjøre meg den drøye mila det var hver vei til Djelmeland hvor den stolte sportsklubben 'Hjelp' hadde sitt tilholdssted. Jeg var ikke fotballspiller-materiale, for å si det sånn. Ikke var jeg rask, ikke var jeg teknisk, og jeg var blottet for spill-forståelse, så jeg ble raskt veid og funnet for lett for smågutt-laget til 'Hjelp'. Sønnen til oppmannen- Sjettil Rævfossmo voktet buret, og jeg fikk ald

Når man spiller i et poporkester som reiser utenlands fra tid til annen, så er det ikke til å unngå at man møter mennesker på sin vei som man liker. Langt på vei pleier jeg å mistro de fleste, men jeg har en svakhet for finner. Finner og nordmenn passer godt sammen (jeg har en teori om at både de og vi har vært styrt av våre mer herskesyke naboland i et historisk perspektiv, og at det gjør oss litt til 'nordens irer'). Det kan selvsagt hende at jeg tar feil, men uansett tilhører finnene et folk jeg diskriminerer positivt. Sjelden kost, med andre ord. For noen år siden gjorde vi en seks uker lang turne med et svensk band som heter Therium, og blant de mindre prominente innleide musikerne i dette orkesteret var to Finske korister ved navn Juuri og Reppe. Therium hadde sin turbuss, og vi hadde vår- som vi delte med sørlandsbandet Treil of Queers(en temmelig rølpa bande, som vi fort fant oss til rette i selskap med). Det var masse skit på denne turneen, uten at jeg vil gå i detalj

Det var Søndag formiddag. Gunnar våknet opp i en fremmed seng- fra naborommet- som han antok var badet-hørte han et kvinnehyl, fulgt av stillhet. 'Stillhet er bra', tenkte Gunnar, og snudde seg over på den andre siden. Han sovnet igjen med det samme. Neste gang han våknet lå han fortsatt i den samme fremmede sengen, han var naken under dyna. 'Jeg har pult!', tenkte Gunnar fornøyd, 'eller ihvertfall har jeg blitt med noen hjem. Men HVEM?' Hodet hans var tungt etter kjølvannnet av altfor mange drinker. Han måtte pisse. Tuslet ut i retning det han trodde var badet- hvite tær på kald parkett. Døra var halvt åpen, og lyset på. Han åpnet døra. Foran toalettet lå en naken ung kvinne med hodet i en pøl av mørkerødt blod. Han kjente henne overhodet ikke igjen. Like innenfor døra lå en liten dam med noe grålig som lignet på såpe. Den unge damen måtte ha sklidd i det, mistet balansen og knust bakhodet mot toalettet. Nå var hun død. Steindød. Han bøyde seg ned og rørte ved

For omtrent tolv år siden meldte jeg meg ut av statskirken- skrev et brev til sognepresten i Hjelleland og sa det som det var: at jeg ikke ville være medlem av kyrkjelyden hans, av di jeg ikke trodde på hverken det ene eller andre som står i den store svarte boka. Dette var på den tiden da jeg var en sint (og litt trist) ung mann, og jeg fant det urimelig at jeg måtte gjøre meg umake med å melde meg ut av en forordning jeg ikke hadde meldt meg inn i. Det mener jeg fortsatt, selv om jeg ikke er særlig hverken ung eller sint lenger. Den norske kirke har en historie som ikke er særlig ærerik, den har vært styrt av gamle menn som har tolket bibelen bokstavelig, og systematisk undertrykket skilte (mange har blitt nektet å gifte seg i kirken hvis de har vært gift før), kvinner (kvinnen skal som kjent holde nebbet lukket i forsamlinger, og er dermed uegnet i preste-embedet), og ikke minst har de homofile vært offer for 'de skriftlærdes' fordommer og skitne fantasi. Likevel har svartem

Den dagen jeg kjøpte båt, begynte det å regne. Vi snakker ikke duskregn. Det var som om regnet var oppspart i månedsvis der oppe. Med kun ett mål for øye: å teste tålmodigheten min. Jeg er av seigt blod. En lang, uavbrutt rekke med bønder og fiskere og gruvearbeidere. Med treller i hendene,og nakkene bøyde for vår herre, og forsynet. Jeg vet hva det er å slite. Riktignok har mine siste ti år i byen satt sine preg på meg. Tv, Playstation og grøftefyll er ikke nødvendigvis gjøremål som bidrar til å skjerpe ur- instinktene. På dette tidspunktet mente jeg likevel at jeg var i besittelse av såpass store mengder vestlandsk trass, at om det så var syndfloden som kom, så skulle jeg ta henne hjem. Jeg slapp fortøyningene- baug først, og senere akter, og lot henne gli ut på fjorden. Jeg elsker lukten av havet, hvordan det skifter farge og blir nesten sort når den blygrå himmelen legger seg over det. Som et teppe av vann på vann. Og når solen speiler seg i det, og det ligger blankt og stille, so

Det er Tirsdag, og ute er det fortsatt mørkt når vi skriver kvart på åtte. I helgen var jeg sammen med min kjære på Sørpeland, og bivånet en knall konsert med Steinfiskbrigaden, publikum var-omtrent som forventet-høyrøstede og ubehøvlede, men det var ingen som sloss, og ingen som spydde inne. Jeg skal jo være forsiktig med å kritisere publikummere som bråker på konsert, da det vil være som å kaste den berømmelige steinen i glasshuset. Men jeg kjenner at jeg lar meg provosere når jeg kjenner dem som står på scenen og liker musikken deres. Linedance-faktoren var derimot helt fraværende (selv om jeg hadde tilbudt medlemmer av fotball-vorspielet vårt hundre spenn for å dra i gang litt cowboydans). Søndagen jobbet jeg natt sammen med Lars Magnus- i praksis betydde det at vi fikk sett nesten hele sesong 5 av The Simpsons, og halve del to av 'Riket'- med andre ord en bra natt på jobben. Kjæresten min har et uttrykk som hun kaller 'nødblogging', og dette er nok en variant av de

Nei, jeg MENER det! IKKE RING MEG! Vi har alle opplevd det- så sant man er gammel nok- eller har nok likvide midler til å eie en telefon. Telefonen ringer- på displayet står det 'ingen nummer'. Dere vet like godt som meg at denne 'ingen' mest sannsynlig er en selger av noe slag- en representant for en veldedig organisasjon- som vil selge deg lodd eller en frekk kalender til inntekt for kinamisjonen eller volkehelzen eller en annen forening som jobber for å gjøre verden til en bedre plass å leve i. Jeg pleier aldri å ta telefonen når Ingen ringer- noen ganger skruer jeg telefonen over på 'lydløs' og lar den ringe ut. Andre ganger legger jeg på direkte. Kjæresten min har prøvd å sperre oss begge i form av en eller annen funksjon i Brønnøyzundsregisteret, men de gir seg ikke- hyenene. Min store synd er at jeg i fjor faktisk TOK telefonen når en representant fra Volkehelzen ringte, og jeg sa JAVEL DA til å kjøpe en av de stygge kalenderene deres, og jeg BETALTE fors

Når ein er eldste son på ein gard, så vert ein tidleg presentert for mottoet ’arbeid adler mannen’. Ein vert tildelt plikter. I ettertid har eg ofte tenkt på kva det var som gjorde meg betre skikka til gardsarbeid enn dei to systrene mine. Det einaste svaret eg kjem fram til er at eg må ha vore mindre smart enn dei. Dessutan mangla eg mot til å seie nei. Ein digresjon. Den første faste arbeidsoppgåva eg vart tildelt var å telje, jage inn og skilje dei dyrebare spelsauene til far. Dette skulle skje før det vart mørkt på kvelden, men ikkje FOR tidleg, skal vite. Eg må vel ha vore kring ni år når eg byrja på mi vandring mot å verte ein ansvarleg samfunnsborgar. På vekedagane var ikkje saue-jaging noko nevneverdig problem, då eg ikkje var av sorten som hang over skulebøkene i tide og utide. På Laurdagane var det verre. Klokka fire kvar Laurdag var det tippekamp på NRK. Dette var noko eg prioriterte høgt i barndommen, og no kom det i direkte konflikt med det nye vervet mitt. Det var vel omt

Han husket at sangheftene deres hadde sett ut som måker som fløy mens koret sang. Ellers husket han svært lite av hele seansen. Nåja, det var en dame som hadde agert ekko- gjentatt noen av linjene som sopranen hadde sunget. Og hele domkirken hadde vært full av gråmankede mennesker. Han prøvde virkelig å være åpen, han gjorde det. Han forsøkte å riste av seg de like deler av ungdommelig arroganse og gammelmanns-fordommer som drev ham til å uttale seg (oftest negativt) om anliggender han bare hadde skrapet overflaten av. Fordommer er egentlig en uting vi er alle slaver av dem- i ulik grad, men vi lar oss styre. Det er mye enklere å lire av seg fraser om at man ikke liker ting enn å innrømme at man EGENTLIG ikke forstår dem. Nåja, han hadde gitt Johann Sebastian Bachs`"juleoriatorie" en sjanse- mest for å glede henne. Han ville gjøre hva som helst for å glede henne. HUN elsket Bach. Så hadde de gått igjennom desember-kvelden det korte stykket fra food-story hvor han hadde spist

Dagens andre måltid består av følgende: 1 Diclocil (penicilintabelett mot betennelse) 1 IDO-FORMtabelett (mot penicilinen som gir løs mage) 1 Paracet (som ikke virker mot smertene alikevel) 1 Heineken fordi jeg fortjener det. Når jeg vokste opp på denne holmen inne i fjorden hendte det at klauvene på kyrne vokste alt for lange, noe som ofte førte til at de langklauvede fikk et ufrivillig komisk gangelag- vaggende fra side til side. Ble det riktig ille, bestilte min far 'klauvskjerar'- en mann som kom med Volvoen sin- på slep hadde han noe som lignet på et torturinstrument fra inkvisisjonen- en klauvboks. Ku-manikyr foregår på følgende måte: en for en blir føttene surret opp, og høvlet med hammer og meisel- så blir de pusset med vinkelsliper. Og så blir kyrne friske og kan gå normalt igjen. Hvorfor forteller jeg dere alt dette? Saken er at jeg er født med stortånegler som peker rett opp. For et par måneder siden klippet jeg tåneglene etter skippertaksmetoden- alt for langt ned,

Vi skriver November, og like sikkert som at vinden til slutt får has på de siste pjuskete bladene som klamrer seg fast på trærne, like sikkert som at kveldene blir mørkere og været kaldere- er det at butikker over det ganske land mesker seg i smakfulle julegevanter, bestående av reinsdyr, bomull, nisser, jesusbarn og glitter og fjas. De ivrigste kjøpmennene begynte å 'pynte' for flere uker siden. Jeg er ikke blant dem som oftest frekventerer byens butikker og kjøpesentre. Bare unntaksvis, og når jeg er absolutt nødt. Grunnen er like opplagt som man skulle tro: Jeg liker ikke kjøpesentre. Nei, jeg vil nesten si at jeg ikke kan fordra dem. Møljehandling...Jaaaa... Noen kaller julen for FORVENTNINGENS tid- men hva er det egentlig vi venter på? Jesus? Jeg vedder tusen spenn på at originalen ikke dukker opp i år heller. Nei, vi venter på at nissen skal komme med sekken full av julepresanger. Hurra. Handelsstanden gnir seg i hendene, hvert år bruker vi mer på å kjøpe ting til hverand

Det har blitt litt lite tid for bloggings i det siste, det har vært så travelt med utenlandsbesøk og innenlandsbesøk og saltmat og søtmat og penger og gull, og opptil flere sjørøverfester og en sinnsyk fotballkamp som perfekt avslutning på det hele. Jeg vil gjerne takke dere- alle dere som var på Folken på Fredag, og bidro til å gjøre det til en minneverdig aften. Tusen takk. Jeg kjenner at jeg sitter med tårer i øynene nå (selv om jeg ikke er bakfull), og jeg vil gjerne få reformulere det jeg sa etter hagefesten i sommer: Dere er ikke bare kremen av Norsk ungdom- dere er kremen av ungdom worldwide. International Top Shelf. Det har vært en helg jeg kan leve lenge på. Jeg lover hyppigere oppdateringer i tiden fremover. Peace&love.

Den kanskje mest opplagte forskjellen på å vokse opp på landet og i byen (foruten fjøslukta) er muligens det tidlige møtet lannas-unger får med livets gang og tilhørende realiteter. En vet at melken kommer fra juret på kua, og at egg faller ut i akterenden på hønene. Jeg har selv lest mange utdrag fra stiler skrevet av byas-unger der de filosoferer over, eller rettere sagt spør seg om, hvor de forskjellige matvarene kommer fra. Slagere ala': "Kua er snill, for den gir oss melk, men oksen er enda snillere, for den gir oss fløte". Samt en nærmest kollektiv oppfatning av at de FLESTE matvarer blir til i området rundt kjøledisken på rimmi. Både barn og voksne skal skånes for fakta om at vi dreper griser for å lage koteletter og bacon. Når jeg var seks år gammel var jeg for første gang med på hønseslakting på gamlemåten. Sammen med en jevngammel kamerat fikk jeg æren av å hente høner ut av et stort bur, og holde dem over hoggestabben for at naboens øks skulle komme susende og

Jeg er syk igjen- og hvis det er noen som har lagt merke til-eller irritert seg over at jeg blogger litt hardt for tiden, så skyldes det at jeg har masse å tenke på, og da kan jeg like gjerne tenke på noe annet. Det finnes eksperter av mange slag. Foreksempel innen meterologi(værmelding), politikk, og fotball. Disse kvinnene og mennene(i omvendt rekkefølge, da det er flere menn enn kvinner som anser seg selv som eksperter) skal besitte spesielt gode kunnskaper på sine områder, og dermed være særlig egnet til å forstå og forutsi utviklingen og fremtiden. Det finnes mange 'retninger' innen hvert fag- som misjonerer for- og proklamerer sine synspunkter med klare stemmer og faste blikk. Det er hevet over enhver tvil at vi har behov for både kunnskap og eksperter- på alle tenkelige og utenkelige fagområder. Vi trenger noen til å gjete oss- veilede oss i jungelen. Vi behøver noen som kan skue inn i krystallkula og forstå hva som foregår, og hvordan fremtiden vil bli. Den tabloide dag

Jeg liker høsten. Den er kjempefin på postkort, og jeg liker lyden av vind, og regn som slår mot stuevinduene mine. Jeg liker at det blir mørkt om kvelden. Det er fint å sitte inne når kjæresten min tenner stearinlys, og gass-ovnen min putrer med blå flamme. Lufta kjennes så klar og rein, og det kan kjennes som om tankene mine også klarner. Kall meg gjerne en pudding, men jeg HATER å stå opp når det er mørkt ute, og jeg må forlate dyna, og sleppe mine skjeve og inngrodde tær ned på det iskalde gulvet. Jeg liker ikke følelsen av at jeg har sovet litt for lite eller drukket litt for mye kvelden før, eller begge deler. Jeg misliker at jeg ikke finner nøklene, eller mobilen, og når jeg åpner døra, blåser det kaldt regn i ansiktet mitt, og jeg fryser. Og jeg er litt sein. Og dagen er allerede ødelagt- allerede før den har begynt. Og slik er det ofte helt fram til mai. For vinteren er høst den også, og ofte må vi krøke oss sammen på vei til eller fra noe, hutrende og fasongløse, nedpakket i

'Har du aldri drømt om å gjøre det store kuppet'? Det var et av de siste temaene jeg diskuterte med Runar før han pakket sammen og flyttet ut. Jeg har vel egentlig ikke det. Når jeg var en liten pjokk drømte jeg ofte om å finne en skatt(nedgravd eller ikke), men jeg tror ikke at det var selve ønsket om å bli rik som drev meg. Det var nok heller spenningen ved selve letingen. Jeg liker eventyr. Jeg liker å drømme meg vekk. Men selve pengesuget kjenner jeg ikke. Jeg tror ikke på lette penger. Gambler ikke. Tipper ikke lotto en gang. En gang- i min radikale ungdom- satt jeg oppe en natt og drakk brennevin med en Høyremann. Diskusjonen gikk høylydt om hvorvidt det er riktig at de som har mye er forpliktet til å dele sin overflod med dem som har ingenting. Og hvis de ikke VIL dele med seg: er det ok at de eiendomsløse forsyner seg selv? Er det greit å tyve fra en Milliardær? Hans 'nei' til dette var like soleklart som mitt 'ja'. Det ble en sen kveld. De senere år har

Jeg kom tilbake fra Belgia i går. Orkesteret vårt har gjort en spillejobb i Wieze. Med på lasset var et utvalg av våre beste venner og svirebrødre. Arnfinn, Rahald, Ronda og til sist, men slett ikke minst- en Pål Øystein i et modus som får de fleste ADHD- tilfeller til å virke kjedelige. Pål Øystein hadde investert i ny kilt. Vel og bra. At han- som ekte skotte-wannabe- også valgte å gå kommando (les: i bare pikkjen) er det heller ikke så mye å utsette på. At han på død og liv skulle løfte på kilten for å VISE FRAM tissen sin må derimot regnes som en ren kuriositet. Personlig synes jeg ikke mannslem er særlig estetisk, det kan kanskje komme av at jeg er født med et selv? Men hvis noen skulle fortalt meg på forhånd at jeg i løpet av en helg beskue en ANNEN manns lem flere ganger enn mitt eget, så ville jeg sagt at det hadde rablet for ham. Det er i det hele tatt veldig uvanlig- særlig når det ikke er noe man oppsøker. Det skulle i det hele noe til at at det var mennesker backstage som h

Som noen av dere kanskje har fått med seg, så har akkurat kjæresten min og jeg returnert fra en ukes høstferie i Hellas- landet hvor demokratiet så sin spede begynnelse for noen århundrer siden. Tilfeldigheten ville det slik at vårt opphold falt på samme tid som innspurten til lokalvalget i Halkidiki- provinsen. Hver kveld var det valgmøte på torget i den lille fiskerlandsbyen som huset oss, og vi oppdaget ganske fort at det brukes helt andre virkemidler i den greske lokalvalgkampen enn det gjør i den norske. Det første vi merket var 'promoteringsbilene'- små biler med megafoner på taket- noen slags 'politiske isbiler' som kjørte rundt i landsbyene-i hver eneste krink og krok- og serverte korpsmusikk og deilig gresk valgflesk på volum 11. Panseret på promokjøretøyene er dekorert med en plakat hvor kandidaten er avbildet. 'Kandidatene' er -uten unntak- menn i femtiårene. Langs de smale veiene hang det digre boards som også besto av bilder og politiske slogans. D

"Hvis du syns at tagging er så jævla tøft, kan du faen meg ta og tagge deg sjæl i rævva- ja, i rævva. Hvis du syns at tagging er så jævla tøft, kan du ta og tagge deg sjæl i rasshølet- ja, i rasshølet". Harde ord fra Egil 'Bare Egil' Hegreberg. Egil kan ha rett i at tagging ikke er så jævla tøft. JEG synes ikke at det er noe særlig estetisk heller. Likevel vil jeg si til taggernes forsvar, at det er mange ting som er uestetiske som ikke blir møtt med 'nulltoleranse', og blir rammet av straffeloven. Jeg nevner i fleng: Kamuflasjemønstrede klær, joggedresser, det meste innen moderne sykkelbekledning i alle varianter, bensinstasjoner og busser overmalt med reklame for lavpris butikk-kjeder. Det kan synes som om det er greit at ting er stygge (og ihvertfall ikke straffbart) hvis det er noen som tjener penger på det. Hvorfor er det slik, at når det er ungdommer- eller RAMP! Som Åge Aleksandersen så glitrende titulerte det på syttitallet - setter bumerket sitt en pl

Paaskeharen og Raallserau er paa feri i et land uten aa og oe paa tastatuert. Og ikke ae heller. Og naa har vi ett minutt igjen av internettkafetiden vaar.

Jeg har truffet så mange glætte folk fra Oslo og omegn. Folk som er selvhøytidelige og navlebeskuende, som er flinke til å vasse rundt på grunna. Til å promotere sine egne fortreffeligheter. Jeg vet ikke om det er tilfeldig at så mange av dem kommer fra hovedstaden. Kanskje det er noe i svevestøvet som gjør det. Særlig musikermiljøene i tigerstaden later til å lide av dette narsississtiske syndromet. Og alt de gjør er bare 'så jævli'kult, og så dritfett' at det ikke er måte på. Det er lite ydmykhet å hente, det er INGEN selvironi, og forholdsvis uinterressante band som Sartyricon, nylig nedlagte Gufsifer, og Gossminister presterer de mest utrolige uttalelser både til musikerkolleger og presse. Form går foran innhold, og personlig driter jeg i hvor mye sæd ministeren trenger for å få hanekammen sin til å stå rett opp (nå må jeg få presisere at dette ikke gjelder ALLE oslo-band). Slipp ned skuldrene, og slutt å være så jævla overfladiske. For satan.

For noen år tilbake hadde jeg bopæl i en stygg liten by i sør-England. Jeg hadde mitt første møte med det britiske arbeidslivet etter at en fellow Liverpool-supporter jeg traff på puben ga meg kortet sitt, og ba meg ringe ham for jobb. Mannen-en alkoholisert waliser i slutten av femtiårene var formann på en byggeplass. Firmaet han representerte hadde spesialisert seg på å etter-isolere gamle, trekkfulle, kommunalt eide blokker- kalt 'council flats'. Livet på byggeplassen var mer som en zoolgisk hage, full av britiske machodyr med rar aksent og lav moral, og tatoveringer på underarmene. Formannen selv hadde en tatovering på armen som han hadde pådratt seg når han var i Hennes Majestets væpnede styrker i Tyskland. Den var grønn og besto av den rørende inskripsjonen: 'Mum and Dad'. Fraværet på byggeplassen var enormt høyt, og særlig på Fredager og Mandager. Formannen hadde- med rette mistanke om at det var pubene som holdt folk borte fra jobb, og hver uke ga han noen spark

Noen ganger er det altså helt maksimalt å jobbe 'på gølvet'. Ikke fordi at jobben min er det helt store- den er helt grei, men langt fra det optimale. Jeg elsker å provosere, og når man ser hva slags saker den jevne mann og kvinne er opptatt av, og lar se irritere av, så kan man ikke klage. For ørten år siden boret vegvesenet et hull i fjellet under fjorden, og gav Rennesøybuen veiforbindelse. Og så har de betalt noen kroner, da- i bompenger for å ha fått dette privilegiet. Vel å merke har ALLE som har reist nordover langs kyststamveien- til haugesund, og de som skulle ta ferje til andre øyer i boknafjorden betalt penger i bomstasjonene. I sommer skulle forbindelsen være nedbetalt, og det var den også, men vegvesenet bestemte seg for å la bommene stå noen uker lenger, for å betale litt på en fastlandsforbindelse for naboøyene. Sjelden har noen tatt så aldeles på vei for en slik bagatell. Folket på Rennesøy har brukt sommeren til å grine og klage, og sutre og banne, og kjøre tra

I helga har rållserauå og jeg vært i hovedstaden. Vi reiste med fly begge veier, og fly er egentlig helt greit når det dreier seg om turer som er kortere enn en time. Jeg har reist mye med fly de siste årene, både kort og langt, og ofte i embedts medfør, da poporkesteret vårt spiller en hel del utenlands. Ti timers flyturer på turistklasse er noe helvetes drit. Ihvertfall hvis man er over halvannen meter lang. Filmene er alltid av luguber kvalitet, og har ofte Julia Roberts i hovedrollen, Mr. Bean er et annet forslitt og fast innslag på disse maraton-flightene. Beina begynner å hovne etter en times tid, flyet lukter rumpesvette etter to. Etter at man har bommet flyvertinnene for 3-4 pils, og en drink eller to, blir de bekymret for at man skal bli for full, og sier at de ikke har mer igjen. Da er det godt å reise med Arnstein, som er like øltørst som meg selv. Det var Arnstein som lærte meg trikset at man kunne rusle videre til neste kjøkken, og høflig spørre om de har noen øl, og det h

Det er en hel del ting jeg går og irriterer meg på. Jeg ergrer meg foreksempel over folk som må gå og spytte på fortauene hele tiden, og ikke minst på folk som bare slipper søppel i fra seg på gata. Det er en jævla uting. Ta med dere dritten deres og kast den i et søppelspann. For satan. Når jeg leser igjennom det første avsnittet jeg har skrevet, så ser jeg at det til forveksling ligner et leserinnlegg i hvilken som helst avis. Men det var bare ment som en innledning til en historie. Historien om en pragmatisk innstilt lensmannsbetjent, og hans noe tvilsomme tolkninger av lovens bokstav. På stedet hvor jeg kommer fra bor det bare tre-fire tusen mennesker. Det gjør at ting blir temmelig oversiktlige for alle nysgjerrig-Perer og nysgjerrig-petraer. Og det er nærmest å regne som en folkesport med sladder. Dessuten vil 'det kriminelle miljøet' være forholdsvis lett å holde under oppsikt (all den tid det sjelden dreier seg om mange banditter på en slik liten plass. I nabokommunen

Ting jeg ser frem til å gjøre når jeg blir en sint gammel mann. Det blir vel mye av det samme som nå, tenker jeg- sitte og kjefte til fjernsynet og bruke uttrykket 'fittetryne' så ofte jeg kan. Og så har jeg lyst til å pryle en syklist eller to med staven min - hvis de plinger på meg med ringeklokka. men jeg skal være snill med kjæresten- og kompisene (hvis jeg kjenner dem igjen).

Ingen vet- som tidligere nevnt- hvor påskeharen hopper. En stor del av tiden vet han det ikke selv en gang. Eller ihvertfall ikke hvor han HAR hoppet. Jeg lurer meg på om jeg holder på å utvikle en tidlig form for Alzheimer, eller demens eller hva de kaller det. Eller om jeg bare glemmer stuff fordi jeg ikke hører etter når folk snakker til meg. Er det fordi jeg er så selvopptatt at andres meninger og opplysninger ikke betyr noe for meg? Jeg håper ikke det. For mine nærmeste kan det nok være et betydelig irritasjonsmoment- det kan være veldig respektløst å ikke lytte til hva andre sier. På Fredag var jeg i teateret med kjæresten min. Snille kjæresten hadde bestilt billetter til flere av de forestillingene som går på Rogaland teater. Jeg syns det er helt knall med teater- det er en egen magi over bra teater. En magi som ikke kan gjenskapes på lerret eller skjerm. Men det var ikke det som var temaet. Jeg ankom teateret fem minutter før kjæresten min, så jeg hentet billettene. Av en eller

Det er visst delte meninger om hvor ofte man bør oppdatere bloggen sin, og det gjenspeiler seg også i oppdaterings-frekvensen som praktiseres i de enkelte bloggene jeg pleier å besøke. Det er ikke alltid man har så mye på hjertet. Jeg har prestert å pådra meg TREDJEGANGS kuk i computeren på under et halvt år, noe som er ny personlig rekord, og som medfører begrensninger i bloggingen min. Jeg fikk veldig fin respons på innlegget jeg hadde om kamuflasjeklær, og derfor (blant annet) skal også dagens post handle om klær. På roskildefestivalen i sommer gikk min kjære venn og svirebror Arnstein bananas i festivalens klestelt, han kjøpte blant annet en jakke som bokstavelig talt var i alle regnbuens farger. Temaet i Arnsteins kolleksjon var 'uestetisk' (eller stygt, som det gjerne kalles), og jakken fikk fort tilnavnet Perufuck-jakken- på grunn av det fargerike mønsteret, som minnet mye om de klærne som Søramerikas indianere kler seg i. Pen var den ikke, men den var praktisk, for

I dag går jeg og nynner på følgende tekstlinjer: Deet einaste hu ønska seg, det va' ei motorsag skyfri himmel. Ein problemfri time i- gamle menners laag. Det e' kje' for møkje å ønska seg det.

Tog er et transportmiddel jeg alltid har hatt stor sans for. Når man toger slipper man å bli bilsyk og spy i hver sving. Toget har sin egen rytme, og sin egen ro. Dessverre er det ikke så ofte jeg har muligheten til å velge toget foran noe annet, men hvis jeg kunne så ville jeg- garantert. For omtrent to år og noen måneder siden drev poporkesteret jeg er medlem i med plate-innspilling på Hadeland- langt der øst. Og så var det en fredag , at Valborg og meg selv skulle ta toget via hovedstaden til nevnte destinasjon. For å gjøre våre bidrag til det nye albumet. For to år og noen måneder siden eksisterte det fortsatt noen røyke-kupe'-lignende anretninger på norske statsbaner. En liten bås på hvert tog- med fem-seks seter og et digert askebeger plassert strategisk i midten. Dette ble fort base for Valborg og meg, jeg la inn visakortet mitt i serveringsvognen, og hentet ut pils til 65 kroner boksen ved behov.(et akselererende behov) Det er rart det der med å være røyker- det ligger en v

De fleste som kjenner meg vet at jeg knapt er noen moteløve. De siste femten årene har basis-antrekket vært dongeribukser og mørke t-skjorter. Men jeg har da øyne i hodet, og selv om jeg ikke akkurat er oljebyens svar på Piffi Sørum, så vil jeg påstå at jeg er meningsberettiget. Det er mulig at jeg vil etterlate meg noen ømme tær på min vei, i dette korstoget mot mote som er både stygg og umoralsk. Hva er det i veien med dere- alle dere som frivillig kler dere i klær med kamuflasjemønster? Av ting som kan rettferdiggjøre valg av denne type klær, kommer jeg i farten bare på tre. 1) Dere har akkurat kommet tilbake fra Soldat-tjeneste i Irak, eller Afghanistan- og har ikke hatt tid til å skifte til sivile plagg i mellomtiden. 2) Alle de andre klærne deres har blitt spist opp av sjelden tibetansk møll, og dere er på vei for å kjøpe ordentlige klær i butikken. 3) Dere har fått dem av kjæresten- og har ikke hjerte til å si det som det er- at de kamofargede gevantene ser helt forjævlige ut. D

I dag fikk jeg post fra Mastercard- de kunne fortelle meg at jeg hadde rølpet for 17600 Norske kroner i August måned, noe som er et anseelig beløp- selv til meg å være. Av disse 17600 kronene var 450 uttaksgebyr. Jeg er en sann økonom- det skal jeg jammen ha. 'Krokodillemannen er død'- står det å lese i alle nettaviser i hele verden. Verden er i sorg. Krokodillemannen var en sann australsk kjernekar som reiste rundt og gjorde tøffe ting med ville dyr, og da særlig krokodiller. En slags zoologiens Houdini. Jeg må si at jeg er forundret over at denne mannen har oppnådd så stor popularitet. Helt siden jeg som niåring fikk kastet en padde ned i nakken på skjorta mi har jeg avskydd amfibier. Det er stress å ha paddeskrekk når man vokser opp i et område hvor det kryr av dem. Jeg skal være den første til å innrømme at det er et stykke fra en feit,brun rogalandspadde til en Australsk Krokodille på mange meter. Blant annet er tanngarden noe mer imponerende på krokoen, og det igjen gjør

I går var jeg hos doktoren med den vonde ryggen min. Han sa at jeg hadde 'prolaps' (eller 'en utposning', som unektelig høres ganske mye eklere ut). Og så ga han meg Brexodin, og en ukes sykemelding. Jeg fikk beskjed om å ikke ligge strekk ut og purke, og se på TV, men gjerne bevege meg litt. Egentlig trives jeg ikke noe godt i mitt eget selskap, og når jeg plutselig får dumpet en stor haug med tid i fanget, så er jeg ikke særlig flink til å bruke den til noe konstruktivt. Tankene blir ofte litt for mange, og litt for destruktive. I går så jeg Sopranos- sesong 2 på DVD,og spilte Fifa på Playstationen. Og var på min første visning på hus- inne i sentrum. Det gamle og klisje'-fylte uttrykket om at 'lediggang er roten til alt vondt' stemmer veldig godt i tilfellet påskeharen. Og man kan si at det gir meg ny innsikt i hva som kan ha ligget bak de tomme blikkene til leieboerne mine i vinter. Søndagens post handler mye om det samme- redselen for å stivne- gro fast

Siden det er Søndag, og siden jeg er litt friskere enn jeg har vært tidligere i uka- her er litt egenkomponert mørk lyrikk. From all of me to all of you. Støv Det er dag, det er høglys dag, men eg får ikkje ro. Bilder brende inn på netthinna, ein eim av røyk og jord. Det riv i meg, og sveitten driv av meg, det flimrer blått frå stover, kaldt i kjemisk augedop. Livet er ein annan stad, og døden er ein annan stad. Dagar vart til år, og på eit punkt vart liv til apati. Og bruene som var der før- vi brann dei ikkje. Dei smuldra opp og vart til støv.

I dag braker det løs igjen. Det norske landslaget i fotball starter EM-kvaliken- Borte mot Ungarn. La oss se fakta i øynene: Det norske fotballandslaget har alltid vært drit, bortsett fra en kamp i 1981- hvor de slo England på Ullevåll. Jeg husker godt den kampen, Keeperen som voktet Englands mål var selveste Ray Clemmence -min store helt- og han var ikke den eneste Liverpool-spilleren på laget. Jada..JEG HOLDT MED ENGLAND, foreldrene mine lo av meg, når jeg gråtende måtte innrømme at nederlaget var et faktum. Jeg var elleve år, og utrøstelig. Og så gikk det noen år, og på begynnelsen av nittitallet ble en musikkhatende nisse fra Fredrikstad med gummistøvler og hornbriller nasjonalhelt, når han som trener klarte å ta det norske landslaget til VM-sluttspillet i USA. Formelen var gjerrig, defensivt orientert fotball, med lange oppspill på Jostein Flau. (den såkalte 'Flau-pasningen'). Jeg skal ikke hetse Brillo, men jeg må innrømme at jeg ble forbauset over alle raringene som dukk

Jeg har en dårlig dag igjen, og i den anledning skal jeg hente fram noe morbid fra min tid som gårdsarbeider. Jeg vil anta at det er allment akseptert at man blir formet av de omgivelsene man- til en hver tid befinner seg i, vokser man opp på en gård som har pelsdyroppdrett blir man vant til å se dyr i bur, etter noen ganger blir man herdet, og hverdagen blir 'normalen'(slik har det alltid vøri, og slik vil det alltid bli). Når man får ting mer på avstand- vil man gjerne se litt anderledes på dem. Jeg har alltid vært glad i dyr, jeg synes de har en renhet- en uskyld i seg som vi mennesker mangler. På åttitallet ble det i norge avlet fram en type gris som gikk under navnet 'Norhybrid', den var spesialdesignet for å gi mest mulig- og magrest mulig kjøtt. Det geniene fra svineavlslaget ikke hadde tenkt noe særlig på, var hvordan beinstrukturen til denne grisetypen taklet de kalde betong-gulvene i Norske grisehus(de få månedene den skulle leve). Resultatet var at en forhold

Det finnes mange historier om min gode venn Tvitt, langt fra alle er sanne. Noen har blitt slipt og formet til det ugjennkjennelige av tidens tann, eller vridd og grodd ut av en hver proposjon eller sammenheng. Jeg føler likevel ikke at vi skal la det- ELLER sannheten skygge for den gode historien. Jeg antar at jeg ikke er den eneste som ofte sliter med å finne egnede jule- og fødselsdagspresanger til mine nærmeste. Det kan være vrient av flere årsaker. En er gjerne at de 'har alt'(eller at de ihvertfall har penger til å kjøpe seg det de måtte ha lyst på), en annen kan være at man ikke kjenner dem så godt at man vet hva de trenger eller ønsker seg. Jeg pleide å være ganske god til å kjøpe presanger når jeg var yngre, men senere kan man nok si at jeg har mistet 'gaven'. Barn løser gjerne problemet med å lage noe selv, under mottoet 'det er tanken som teller'. Og dermed slipper de ofte unna med et skjærebrett eller en dorull-nisse. det er ikke utenkelig at det var

Jeg vet ikke hvor mange av mine lesere som var P3-lyttere på den tiden det legendariske radioprogrammet Karate- anført av brødrene Schau og Kyrre Holm johannesen gikk på lufta. Undertegnede var stor fan av programmet, og særlig av det mildt sagt fargerike galleriet av gjester som ble presentert. Av de mest minneverdige karakterene var brødrene Kim og Jim Enoksen fra bråkebeltet- Schau-gutta hadde nemlig en teori om at det gikk et geografisk belte over hele landet, som var veldig smalt- og de som bodde innenfor dette beltet brølte og bråkte og laget et helvetes leven hele tiden. Saken er at når mange jeg kjenner inntar spiritus i mengder over anbefalt nivå (som er minst mulig), stiger støynivået, og ikke minst øker volumet i stemmen. Jeg faller selv inn under nevnte kategori, det samme gjør Pål Øystein, Åsbjønn, og ikke minst Runar. De som føler seg utelatt må gjerne skrive seg på lista. For omtrent tre år siden, skulle undertegnede og Pål Øystein en tur på Folken for å bivåne et orkest

Kjære flanellskjortemannen- sauer blir ikke geiter når de blir gamle. Det øverste bildet viser ei geit - det nederste en sau. Som du kan se er forskjellene ganske store- en opplagt forskjell er 'skjegget' geitene er utrustet med. At sauen har ull, mens geita har ragg vil være en annen. Dessuten er det ikke uvanlig at geiter får små horn- noe som er veldig uvanlig hos sauen. Det som kommer ut bak må ikke forveksles med rosiner i noen av tilfellene. Lykke til med den kommende sauepasser-jobben på Haukali.

Jeg har sittet hele natta sammen en en ansamling av mine beste venner og pratet skit og spilt Buzz. Det var fint. Men ikke alle venner jeg har hatt opp igjennom årene har vært av en slik kvalitet som de jeg omgås nå. Da jeg var i slutten av tenårene ,hadde jeg en bestekompis som het Leif morten. Vi pleide å leke mye med hverandre, dra på bryggedanser, smugrøyke sigaretter og drikke øl. I 1989 dukket det opp en ny figur i nabolaget vårt som gikk under kallenavnet 'Bælls', han var en ekstremt rølpa, ekstremt tynn, men tidvis veldig underholdende trønder med bart. Jeg tror han hadde fått tilnavnet sitt fordi han lignet på en Bergen-Bellsen fange. Han kom fra en belastet familie, hvis man kan si det sånn, den ene lillebroren hans satt i ungdomsfengsel, det kom etterhvert fram at Bælls hadde en kriminell fortid- han også. Men Leif Morten og jeg var naive bondegutter, og vi ble fort kamerater med fyren. En gang hadde jeg 'fest' hjemme i huset til foreldrene mine(festen hadde

Jeg har ved flere anledninger hørt hasjrøykere titulere se selv som 'indianere'(ikke ALLE som liker eventyrblanding, bare de mest selvhøytidelige). Jeg antar at det er 'fredspipa' som er linken her, for ellers kan jeg ikke se et eneste likhetstrekk mellom gjennomsnitts-hasjrøykeren og indianere. Den Amerikanske ur-innvåneren skal-i sine velmaktsdager ha vært stolte og frilufts-interreserte, og jaktet store dyr med pil og bue, de skal ha vært høyreiste og senesterke og alvorlige. Average hasjrøykeren framstår for meg som kritthvit, lutrygget, fnisende, og med en sterk forkjærlighet for søte saker og playstation. Jadajada, selvfølgelig er ikke alle like, men å kalle seg indianere? Våkn opp og kjenn lukta av det sure pipevannet.