Klauvskjæring

Dagens andre måltid består av følgende:
1 Diclocil (penicilintabelett mot betennelse)
1 IDO-FORMtabelett (mot penicilinen som gir løs mage)
1 Paracet (som ikke virker mot smertene alikevel)
1 Heineken fordi jeg fortjener det.

Når jeg vokste opp på denne holmen inne i fjorden hendte det at klauvene på kyrne vokste alt for lange, noe som ofte førte til at de langklauvede fikk et ufrivillig komisk gangelag- vaggende fra side til side.
Ble det riktig ille, bestilte min far 'klauvskjerar'- en mann som kom med Volvoen sin- på slep hadde han noe som lignet på et torturinstrument fra inkvisisjonen- en klauvboks.
Ku-manikyr foregår på følgende måte: en for en blir føttene surret opp, og høvlet med hammer og meisel- så blir de pusset med vinkelsliper. Og så blir kyrne friske og kan gå normalt igjen.

Hvorfor forteller jeg dere alt dette?
Saken er at jeg er født med stortånegler som peker rett opp. For et par måneder siden klippet jeg tåneglene etter skippertaksmetoden- alt for langt ned, og etterlot ufraværende en liten bit negl i en krok. Kort fortalt, så ble denne biten til en inngrodd tånegl- tåa hovnet opp og ble betent og jævlig. Og så utsatte jeg legebesøket i det lengste. Delvis på grunn av at jeg ofte utsetter det meste i det lengste, og delvis fordi at jeg ikke skulle halte på scenen på Fredagens konsert.

I dag opprant timen da helvetesmakta skulle fikses (kan det fikses?- klart det kan.) Doktoren tegnet og fortalte hvordan inngrepet skulle foregå- og spurte meg om det var greit at en kollega av ham ble vitne til seansen. Det var det, og i det han satte bedøvelsen sa han at han alltid tenkte på 'Verdens sprøeste bilrace', og han gale doktoren som forsyner seg av sin egen medisin når han satte sprøyter. Jeg tenkte på en film jeg også: 'Ni Liv', og scenen hvor Jack Fjeldstad amputerer en finger eller noe med en rusten tollekniv. Brrrr...
Bedøvelsen virket helt upåklagelig, og den kollegaen hans- ei trivelig dame fra Nordmøre- tilbød meg hånda si. Et tilbud jeg straks takket ja til. Og så dro jeg hetta på genseren over hodet, og han styrte på der, og var ferdig på en halvtimes tid.
Jeg var strålende fornøyd med å være ferdig, og at det ikke gjorde vondt i det hele tatt. Nå gjør det faktisk ufattelig vondt, men la oss håpe at det forsvinner. Snart.
møøø.