RaiRAI

I går var undertegnede, Frk. Frekkesen og de andre familiemedlemmene i Frekkesen-klanen på hotell Victorious i byen for å feire mors sekstiårsdag. Det var ganske fint, synes jeg (i den grad finstæsj-family-gathering kan være fint for en som har slipsvegring). Med årene har jeg blitt rundere i kantene- og lært at jeg ikke er sentrum i universet. Og at andres syn på ting kan være like riktige som mine egne.
Det var uansett en kjekk fest, og jeg synes det er et bevis på klanens livskraft når vi midnatt mottar klage fra resepsjonen på at det bråker fra hotellrommet, og om vi kan dempe oss, for det er gjester som ikke får sove. Det er sansynlig at bråkebeltet er overrepresentert i vår familie, men det pleier vi å skylde på far- den eneste måten å komme til med sine argumenter på var å overdøve ham. Og det var ofte ikke så lett. Eller er.

Jeg synes det er så utrolig deilig å være sykemeldt, at dere vil knapt tro det. Kunne jeg velge, ville jeg gått i hi og sovet tre måneder hver vinter. Men da hadde jeg vel blitt HELT tullerusk, så det er kanskje like greit at jeg ikke bestemmer.

Det er rart å merke seg den voldsomme baby-boomen i omgangskretsen vår (det er koselig at folk forplanter seg- og jeg er sikker på at dere gjør/kommer til å gjøre fantastiske ting på foreldrefronten, i kraft av å være de dere er). Men en natt drømte jeg at dere kjørte barnevogner i karavane rundt mosvannet. Jorden dirret under hjulene.
Som vanlig klarer jeg å rote meg så langt bort i fra det temaet jeg hadde tenkt å blogge om som overhodet mulig. Livet går sin skjeve gang.